Gå til sidens hovedinnhold

Aurora Nordvik (2004 –), ung i Larvik: – Men så hadde jeg en lærer

«Vi i Larvik 350» er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver uke i løpet av 2021 vil du i ØP bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350. Se mer på vi350.no, og på jubileets Facebook-side.

– Jeg hadde veldig stor fantasi om ting, da jeg var liten. Jeg løy om ting, men det var bare fordi jeg prata om historier jeg kunne finne på oppe huet mitt. Om at jeg var en prinsesse eller hva det måtte være. Men så hadde jeg en lærer. Og hu ga meg en bok, hvor jeg skulle skrive ned alle de fantasiene jeg kom på, da. Det syntes jeg var skikkelig kult. Å være den eneste i klassen som hadde den boka. En av de yrkene jeg kunne tenke meg å ha i dag, er forfatter. Det tror jeg har å gjøre med at hu fikk meg til å skrive ned alle de ideene mine den gangen. Til forskjell fra mange andre lærere da, som kunne si at jeg måtte slutte med det, være stille, eller at jeg bare fantaserte.

– Hvis du skulle gi ut din første bok nå, hva hadde den handlet om?

– Den hadde nok handla om en jente eller gutt på min egen alder. Jeg er veldig glad i å skrive personskildringer. Og så skulle den nok handla om å være seg sjøl, og våge å vise fram de evnene en har. Og så hadde jeg nok skrevet litt i fantasy- eller science fiction- sjangeren. Det er det jeg liker beste å lese i hvert fall. Så kanskje vi hadde vært i en litt annen verden enn den vi er nå da. Jeg synes det er fint å noen ganger fantasere om en annen verden. En som er litt lystigere enn denne her, kanskje? Det kunne være fint å tenke på noe litt annet enn korona.

– Hvis du skulle brukt deg selv da litt i hovedrollen, og det er fantasy eller sci-fi ... Hadde du hatt noen spesielle evner?

– Oi. Ja, jeg hadde kontrollert vann. (Svarer på ett sekund)

– Oi. Av alle ting?

– Jeg har alltid vært veldig glad i å bade. Og det at jeg kunne pusta under vann, eller snakka med fisker, eller. Jeg tror det alltid var sånn at jeg håpet når jeg gikk ut i vannet at jeg skulle få havfruehale. Sånn er det sikkert mange andre som også har det, også. Og når jeg bader med venner eller familie er jeg fremdeles alltid først uti vannet.

– Hvordan hadde den boka begynt?

– He he. Nei, det er litt vanskelig å si. Nei, at jeg sikkert hadde dratt på noe eventyr og sikkert opplevd litt spenning, da. Jeg har jo alltid likt fantasy fordi man forsvinner inn i noe helt nytt. Så jeg ville nok kommet meg litt ut på eventyr.

– Hva slags utfordringer er det du ville møtt?

– Om jeg skulle tatt med meg familien min eller om jeg skulle dratt alene. For jeg er veldig glad i å oppleve ting alene, og en veldig selvstendig person, men jeg er også veldig glad i familien min. Jeg skal jo snart ut og studere, og det merker jeg at jeg ikke kan snakke med broren min om engang. Det er veldig sårt for oss begge. Vi er veldig nære, han og jeg. Så han måtte nok ha blitt med på eventyr i historien.

– Han er 14 år, og vi er vært veldig gode venner helt siden han var liten. Jeg har alltid villet være med han. Mormoren min har alltid sagt det, at det er så spesielt å ha besøk av oss fordi vi aldri har kranglet noe særlig, og at det liksom ikke gjør noe at det er bare han og meg, fordi vi har det så gøy uansett. Det er flere som har sagt det at det er litt spesielt, at vi er så gode venner.

– Hva slags evner hadde han hatt, da? Hvis han skulle være med i boka di?

– Åh. Han hadde sikkert hatt noe sånn naturevner, eller kunne helbrede folk eller noe sånt. For han er så snill. Så et eller annet om å ta vare på naturen. Han og jeg er litt forskjellige. Jeg er litt mer selvstendig og tøffere. Han er mer følsom. Han har en kamerat som nesten har blitt som en lillebror for meg han også, fordi de har vært venner siden barnehagen. Og jeg husker i bursdagen til han kompisen, da. Så skrev broren min et bursdagskort, der han skrev at han var så glad i ham, og sånn. Og da husker jeg at han begynte å gråte og sånn han bestekompisen. Det var veldig koselig. Så jeg tror kompisene setter pris på at han er sånn.

– Hvis det er noe hu jenta i boka sier til broren sin som du gjerne skulle sagt ... Hva er det hu hadde sagt da?

– Kanskje at jeg ser opp til ham, også? Jeg vet jo at han ser opp til meg. Det sier mamma og pappa hele tida. Men jeg ser også veldig opp til han. Det vet han kanskje ikke så godt. Han ser nok på meg som storesøsteren, og jeg er eldst av alle kusiner og fettere og sånn. Men jeg ser opp til han.

Kommentarer til denne saken