Terningkast 0: Barn i lavinntektfamilier

AKTIVITETER: Fritidskortet som Høyre i regjering innfører er et eksempel på et slikt tiltak, og lokalt sørger vi i Høyre blant annet for å holde kostnadene nede for idrettslagene, slik at foreldrebetalingen blir så rimelig som mulig, skriver Kjetil Vold i denne kommentaren.

AKTIVITETER: Fritidskortet som Høyre i regjering innfører er et eksempel på et slikt tiltak, og lokalt sørger vi i Høyre blant annet for å holde kostnadene nede for idrettslagene, slik at foreldrebetalingen blir så rimelig som mulig, skriver Kjetil Vold i denne kommentaren. Foto:

Av
DEL

Lisa Agathe Winther setter i sitt innlegg 9. mars søkelyset på et problem jeg håper alle folkevalgte er opptatt av, nemlig barn som lever i familier med vedvarende lav inntekt. Hvilke løsninger som er de beste på kort og lang sikt håper jeg vi kan diskutere og bli enige om på tvers av partipolitiske skillelinjer.

Jeg vil derfor peke på NAV Larvik sitt innspill til kommunestyrets vedtak i 2017 om å holde barnetrygden utenfor beregningen av sosialhjelp, som Winther viser til som et godt tiltak i denne sammenheng:

«Etter hva NAV Larvik forstår, er å holde barnetrygden utenfor beregningsgrunnlaget tenkt som et tiltak mot barnefattigdom. Barnefamilier som lever av sosialhjelp har til felles at de lever på et økonomisk minimum sammenliknet med kommunens innbyggere generelt. Likevel er det verdt å merke seg at denne gruppen er sikret et livsoppholdsgrunnlag uansett hvordan de disponerer midlene sine. Sosialtjenesteloven legger til grunn at dersom man står uten midler til nødvendig livsopphold eller bolig er NAV pålagt å hjelpe med mat, strøm og tak over hodet – uansett hvordan situasjonen har oppstått. Videre er NAV Larvik svært opptatt av å sikre at barn beholder plassen sin i barnehage eller SFO. Vi har en rekke erfaringer med at brukere ikke bruker sine midler (inntekt, sosialhjelp eller andre NAV-ytelser) slik de er tenkt, og at NAV dermed må innvilge sosialhjelp for å sikre nødvendige boutgifter, mat og andre utgifter forbundet med barn fordi bruker har disponert midlene sine på andre ting. Det er lite sannsynlig at å holde barnetrygd utenfor beregningsgrunnlaget vil bedre barnas situasjon for denne brukergruppen. Det er også mange familier i Larvik som lever på et minimum uten å motta økonomisk sosialhjelp. I tillegg til ordinære lønnsmottagere i lavt lønnede yrker, er det en rekke brukere med andre NAV-ytelser som ikke nødvendigvis er høyere enn sosialhjelpsatsen, men de klarer seg på egenhånd likevel. Disse menneskene vil ikke nyte godt av dette fattigdomstiltaket.»

Når NAV i tillegg meldte tilbake at det vedtatte tiltaket var grovt underfinansiert så valgte kommunestyret naturlig nok å omgjøre vedtaket: I stedet for 2,5 millioner kroner som kommunestyret hadde regnet med, så viste NAV sitt anslag at merkostnaden ville bli mellom 7 og 21 millioner kroner pr år, dersom alle familier som mottar sosialhjelp skulle få økt sin stønad på denne måten, avhengig av hvor mange barn som finnes i familiene.

Beløp jeg gladelig ville vært med på å innarbeide i budsjettet dersom fagetaten hadde ment at tiltaket var effektivt, men slik er det ikke. Jeg kan i utgangspunktet si meg enig i at det virker urettferdig at vi i Larvik tar barnetrygd med i beregningsgrunnlaget for sosialhjelp, når andre kommuner ikke gjør det, men det er flere faktorer i dette regnestykket.

For det første så varierer det hvilke utgifter kommunene tar med i regnestykket, og for det andre så varierer størrelsen på stønaden fra kommune til kommune. Det er dermed ikke gitt at larviksfamilier kommer dårligere ut enn familier i andre kommuner.I de tilfeller lavinntektsfamilier «har det så trangt at det knapt nok finnes mat på bordet eller er nok til husleia», som Winther skriver, så må vi finne måter å sikre det på, men vi må ikke la dette gå på bekostning av tiltak som motarbeider utenforskap og sosiale forskjeller blant barn.

Fritidskortet som Høyre i regjering innfører er et eksempel på et slikt tiltak, og lokalt sørger vi i Høyre blant annet for å holde kostnadene nede for idrettslagene, slik at foreldrebetalingen blir så rimelig som mulig.

Store kutt i kulturbudsjettet – slik som det ble foreslått ved siste budsjettbehandling – er noe som ville virket i stikk motsatt retning.

Det bør ikke være foreldrenes økonomi som avgjør om et barn har mulighet til å gå på kulturskolen, spille fotball eller drive med teater.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags