I ungdommen så jeg for meg fremtiden uten egne barn. Men så skjedde livet, og heldigvis endret jeg mening. I dag er jeg mor til to og trives veldig godt med det.

Det har fått meg til å reflektere over oppveksten. Hvordan den påvirker oss og resten av livet vårt. Hvor vi vokser og opp, og hvilken familie vi får er et lotteri. Noen er mer heldige enn andre. Noen vokser opp i familier med god råd, mens andre lever i fattigdom. Men selv om penger er godt å ha og gjør livet enklere, så skaper det ikke automatisk en god oppvekst. Barn bryr seg i mindre grad om de vokser opp i et stort hus eller om de har massevis av leker. Det viktigste for et barn er å ha trygge og tilstedeværende foreldre som bryr seg. De trenger det nødvendige som husly og mat, dernest har de behov for omsorg, kjærlighet og tid.

Vi er alle glade i våre barn og opptatt av at de skal ha det godt, men noen ganger lurer jeg på, om vi som foreldre er klar over hvilken avgjørende rolle vi spiller i barnas oppvekst. Vi er heldige som bor i Norge, med en velferdsstat i ryggen. Vi jobber 37,5 timers uker, og har derfor en del fritid. Samtidig er samfunnet blitt stadig mer effektivisert og digitalisert. Vi har fått apper og sosiale medier. Det har ført med seg mye godt, men det krever også at vi alltid er pålogget og oppdaterte. Det gir oss mindre tid til full avkobling.

Jeg opplever selv, som voksen, hvor vanskelig det er å ta «skjermfri», så jeg kan bare ane hvor sterk skjerm-avhengigheten blir hos de små som vokser opp i dag. Dette tenker jeg at vi som voksne, må ha et veldig bevisst forhold til. Å tilbringe tid sammen, er noe av det viktigste vi kan gjøre med barna våre helt fra første dag. Med det menes ikke å være hjemme samtidig, på hver vår skjerm, men å ha øyekontakt og samtaler. Vi bør lese sammen, spille brettspill, prate sammen eller leke. Det er i slike stunder vi knytter bånd og blir bedre kjent med hverandre. Samtidig vil vi som foreldre kunne formidle verdier og være gode forbilder.

For en stund tilbake nevnte noen for meg, at dagens unge mangler en rolle. Da jeg tenkte gjennom dette, forstod jeg at barn i dag står overfor et eksistensielt spørsmål: Hvem er jeg? Hvorfor er jeg til? Gir det mening å være til bare fordi jeg er meg?

Vi identifiserer oss alle ut ifra den rollen vi har i samfunnet. Både voksne og barn har behov for å være viktige for noe og for noen. I tidligere generasjoner var det klart for barna at man trengte dem. De var viktige i familiehverdagen. De hadde store og små oppgaver. De måtte innrette seg og fikk tidlig oppleve at de var et tannhjul som var med på å få bedriften «familie» til å gå rundt. Det gir mening å bli verdsatt som en bidragsyter, å være en del av et «vi» og dermed være noe mer og større enn bare «jeg». Slik lærer man også å rette blikket utover mot andres behov. Man lærer å «lese» dem man lever sammen med.

Mange barn og unge i dag «trenger ikke» å gjøre noe hjemme. Dermed fratar vi dem en rolle og en læringsarena. La oss involvere dem i daglige rutiner. For eksempel: hjelpe til med å dekke på bordet, delta i middagsforberedelser, hente posten, rydde, hjelpe osv. Dette gir mestrings- og fellesskapsfølelse.

Opplevelsene vi har i løpet av oppveksten, preger oss. Det er dessverre stadig flere unge som sliter med psykiske helseproblemer. Årsakene er mange, men jeg tror at en trygg oppvekst med tilstedeværende og tydelige foreldre kan være med på å forebygge problemer som kommer i voksenlivet.

Selvbilde og selvtillit er to forskjellige ting. Selvbildet preges av hva du tenker og føler om deg selv. Selvtillit handler om å se evnene dine. Du kan for eksempel vite at du er god i fotball uten å være glad i deg selv. Det er viktig at vi som foreldre hjelper våre unge til å se sitt egenverd uten at de lar seg dominere av stadige sammenlikninger med andre. Dette er særlig krevende når vi vet hvordan de er utsatt for press fra andres «vellykkethet» på sosiale medier døgnet rundt. Overflatiske sammenligning av denne typen bygger ned eget selvbilde. For å motvirke dette, må vi som voksne ha mindre søkelys på utseende og mer fokus på personlige kvaliteter og evner som empati og medmenneskelighet. Ved å gi barna et godt selvbilde, vil de også få et sterkere utgangspunkt for å håndtere alle utfordringene de møter.

Barnet må forstå at livet er en lang læringsprosess, at vi stadig er på vei mot nye mål og at det er mange etapper på veien. Vi gjør våre barn en bjørnetjeneste dersom vi stadig roser dem som «verdensmester» for alt de gjør. Ingen er født verdensmester, men alle kan bli flinke til noe, og vi kan alltid bli litt flinkere når vi øver. Derfor skal vi som foreldre fremfor alt rose innsatsen barna våre gjør, rose interessen de viser for noe, rose når de øver på noe. Det gir trygghet å vite at vi følger dem på veien.

Slik gir vi våre barn en trygg selvtillit. Den vil de trenge på livets berg- og dalbane, der de må lære å tåle både oppturer og nedturer.

De barna, de barna! Oppvekst – for et prosjekt!

Jeg tror dette er noe vi i familien kan øve på – og vokse på – sammen.