Midt under krigen, i 1943, arrangerte noen barn sitt eget 17. mai-tog i min hjembygd. Min søster, Bjørg, som var ti år, og hennes nærmeste venninner fant ut at de ville feire 17. mai med flagg og tog oppe i skogen. Jeg var flere år yngre, men fikk være med. Foreldrene våre ga tillatelse, men formante oss om å være forsiktige. Jeg husker at mor fant fram flaggene og strøk dem fine.

Dette foregikk i Hedrum i Vestfold, nær Lågen, cirka halvannen mil nord for Larvik. Vi var ikke flere enn 7–8 barn til sammen, men alle var ivrige og syntes dette var festlig. En voksen mann som bodde på en av gårdene, han ble kalt onkel Ole, ønsket å være med. Han var visstnok ganske lærd, men av en eller annen grunn var han ikke som alle andre. Han var imidlertid en ekte norgespatriot og sterkt imot tyskernes okkupasjon. Han erklærte at han kunne holde tale for dagen, og han hadde for anledningen tatt på seg sort dress og var meget høytidelig.

For å komme opp i bjørkeskogen måtte vi gå over hovedveien som går fra Kongsberg til Larvik. Men idet vi skulle passere den, kom det flere tyske biler kjørende. Vi skyndte oss og la oss ned på bakken bak noen busker, for de største jentene sa at hvis tyskerne fikk se flaggene våre, ville foreldrene våre bli straffet. Så gikk vi forsiktig over hovedveien og fulgte tømmerveien opp i skogen til et nedlagt sagbruk ved en elv. Der gikk vi i tog, viftet med flaggene og ropte høyt «hurra!» – for vi var sikre på at ingen kunne høre oss her langt oppe i skogen. Vi sang også flere sanger som jentene hadde lært på skolen. Ole holdt en kort tale. Jeg husker ikke noe av det han sa, men min søster sa det var en riktig fin tale. Blant annet fremhevet han at Norge var et vakkert land, særlig om våren.

Vi hadde med oss brødskiver og saft, og etter feiringen satt vi og spiste der ved den gamle saga. Det var virkelig en minnerik 17. mai som jeg husker med glede. Min søster, som nå er 87 år, husker dagen godt, og hun sier det er en av de beste 17. mai feiringene hun har opplevd.