Gå til sidens hovedinnhold

Bidens Amerika

I dag er det Vårin Alme fra Stavern som skriver i ØP. Hun er utdannet statsviter, og jobber som forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt på Kjeller. I tillegg er hun kommentator for nettstedet Amerikanskpolitikk.no.

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Da Joe Biden stilte til presidentvalget i 2020, var det med løftet om å «gjenopprette Amerikas sjel». Slik han selv forteller historien, bestemte han seg for å stille med denne plattformen etter forferdet å ha sett nynazister marsjere i amerikanske gater. Han brukte sin lanseringsvideo til å minne om at USA er et unntaksland – en nasjon tuftet på verdier. Demokratiske verdier som menneskerettigheter, frihet og mangfold. Siden han ble president har han gjentatt dette budskapet til stadighet, også da han i midten av juni gjennomførte sin første utenlandsreise som president.

Til forskjell fra andre land, sa Biden på pressekonferansen etter toppmøtet med Russlands president, Vladimir Putin, er USA en idé. En idé om at universelle verdier kan være grunnlaget for statlig styring. Dette betyr blant annet, som han påpekte, at «no president of the United States could keep faith with the American people if they did not speak out to defend our democratic values, to stand up for the universal and fundamental freedoms that all men and women have in our view. That’s just part of the DNA of our country».

Budskapet Biden forsøker å få gehør for, står i skarp kontrast til en rekke utviklingstrekk i det amerikanske politiske landskapet, noe Putin selv trakk frem i sitt tilsvar til Biden. Hva med svartes rettigheter? Hva med Irak-krigen og fangeleiren på Guantanamo? Og hva med det amerikanske valgsystemet, som flere ganger har gitt presidentskapet til kandidaten som fikk færrest stemmer? Mye er blitt sagt og skrevet den siste tiden om USAs vanskeligheter med å leve opp til egne idealer, og om den økende interne uenigheten i det amerikanske samfunnet rundt helt elementære krav til et fungerende demokrati. Særlig gjelder dette angrepet på Kongressen 6. januar i år. Angrepet fikk flere kommentatorer til å spå enden på det amerikanske demokratiet, i alle fall det demokratiet Biden henviser til. Den som kanskje gikk lengst, var professor ved Universitet i Oslo, Tore Wig, som skrev at USA ikke lenger kan kalles et demokrati, men må anses som et semi-demokrati med «betydelig risiko for overgang til fullt diktatur». Wig gikk videre til å hevde at USA ikke lenger er en «shining city upon a hill», men en «burning city upon a hill».

Gapet mellom Bidens idealiserte Amerika og tilstanden i dagens amerikanske demokrati er åpenbart. Men hvor nytt er det egentlig? Debatten om hvorvidt USA er et land basert på verdier og ideer har pågått fra den amerikanske republikkens grunnleggelse på slutten av 1700-tallet. At landet ble bygget på liberale verdier samtidig som slaveri som institusjon ble opprettholdt, skapte et gap mellom teori og praksis som allerede fra begynnelsen undergravde det amerikanske eksperimentet. Mens slaveriet er blitt avskaffet, har gapet forblitt. USA har bestandig vært i konflikt med seg selv om hvem de er og hvem de bør være.

Historiker Jill Lepore argumenterer for at det å bevare demokratiet fordrer kontinuerlig å sette det under lupen, og at dette i seg selv medfører stadige kriser og stadige demokratinekrologer – derav den talende tittelen på artikkelen hennes, «The Last Time Democracy Almost Died». Demokratier må stadig fornyes, og dette gjør vondt. Samtidig skriver også Lepore at amerikansk demokrati i det 21. århundret er i ferd med å visne hen. Hun problematiserer imidlertid tendensen til å snakke om demokratiet som om det var noe eksternt fra oss selv – noe utenfor vår kontroll. Forstår vi at samfunnet rundt oss også skapes av oss selv, kan vi faktisk gjøre noe med det. Det betyr blant annet å være med på diskusjonen om hvordan demokratiet kan og bør forbedres. Men det betyr også å holde fast ved de grunnleggende verdiene som gjør et demokrati mulig.

I så måte er hun på linje med Biden, som er fast i sin tro på det amerikanske eksperimentet, og som nekter å la motgang endre hans syn på USA. Som han utbrøt i en debatt om utviklingen i det amerikanske samfunnet: «For Lord's sake, this is the United States of America!». Biden kan, i lys av den siste tids hendelser i USA, lett fremstå som naiv når han fremdeles omtaler USA i ideelle ordelag. For hvordan kan han holde fast på troen på amerikansk eksepsjonalisme – for ikke å snakke om det amerikanske demokratiet – når så mye taler imot det?

Svaret er, slik jeg ser det, at Biden ikke forsøker å komme med noen tilstandsrapport. Han er fullt klar over problemene i det amerikanske samfunnet. Men han insisterer på at ideene, dog de ikke er blitt innfridd, fremdeles er gyldige, og at det fremdeles er intensjonen om å etterstrebe disse idealene – «to form a more perfect union» – som definerer USA. Som Hilde Restad har poengtert, kroppsliggjør Biden slik det USA han tror på. Han blir, som sitt idealiserte USA, en som tviholder på visse «self-evident truths» og som, når avviket mellom teori og praksis kommer til syne for en hel verden, løfter dem opp og holder dem desto tettere til brystet enn før. Kanskje er ikke dette så dumt. Kanskje er det tvert imot det beste forslaget vi har.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.