Bjørg Holmsen, 1931 – 2015: Larviksdistriktets første kvinnelige ordfører

– Jeg liker begrepet folkevalgt langt bedre enn politiker.

En av de tydeligste stemmene i lokalpolitikken på 1970- og 1980-tallet tilhørte Bjørg Holmsen. I 1975 ble hun valgt til ordfører i Brunlanes. Det var første gang en kvinne kunne innta ordførersetet i Larviks-distriktet, og så langt har ingen andre kvinner gjort det etter henne.

– Her kom jeg: jente fra byen og representant for et parti (Høyre) som aldri hadde vært i ledelse i Brunlanes kommunestyre. Det kriblet, fortalte hun mange år senere til journalist Eva Aaserud.

Bjørg Holmsen vokste opp i Helgesens gate på Torstrand. Hun viste seg tidlig å være en ledertype, og da hun var russ i 1950, ble hun valgt til russeformann. Det vakte oppsikt.

– Det var for mange uhørt at en pike ble sjef for russen. Blant annet kom det et leserbrev i Østlands-Posten der det sto: «Er det noe i veien med alle guttene i årets russekull siden de er nødt til å velge kvinnelig formann?» Jeg husker ikke om jeg kommenterte innlegget, men det er eneste gangen jeg har møtt den holdningen. Ingen har heldigvis spurt om det er noe i veien med de mannlige kommunepolitikerne i Brunlanes siden de valgte en kvinnelig ordfører.

Bjørg Holmsen fikk journalistjobb i Larvik Morgenavis etter gymnaset, og jobbet flere år med å dekke små og store saker i Larviks-distriktet. Da hun giftet seg i 1958, var det forventet at hun skulle være hjemme, så hun sluttet som journalist. Men det var vanskelig å legge bort skrivingen. Da hun ble kontaktet av Østlands-Postens redaktør Einar Nord og spurt om hun kunne tenke seg å skrive en fast spalte i avisa, takket hun straks ja. Spalten fikk navnet «Med husmorblikk».

– Jeg må innrømme at jeg snart tøyde grensene for hva som var husmorblikket, det gikk fort vekk fra kjøkkenbenk og vaskeklut.

Som journalist hadde Bjørg Holmsen dekket kommunestyremøter i Brunlanes i en årrekke. I 1971 ble hun selv valgt inn i kommunestyret. Oppgaven som folkevalgt tok hun på dypeste alvor:

– Til tross for min sterke litteraturinteresse, så fjernet jeg boka fra nattbordet og la kommuneloven med kommentarer der isteden. Sammen med reglementet for kommunestyrets virksomhet.

Kunnskapene om kommuneloven kom godt med fire år senere. Etter et godt valg for Høyre i Brunlanes i 1975, ble Bjørg Holmsen ordfører. I et intervju med Einar Nord fra 1979 beskrev Bjørg Holmsen hvordan både høy temperatur og gode vennskap kunne prege lokalpolitikken.

– Jeg vil mene at lokale folkevalgte i utstrakt grad er flinke til å skjelne mellom sak og person. Mer enn en gang har jeg notert meg at det er diskusjonens kamphaner som søker sammen når møtet er hevet. Når diskusjonens høye bølger er vel overstått, sitter de side om side ved kaffekoppen. Diskusjonen fortsetter i gemyttlige former. Det er ikke vanskelig å merke den gjensidige respekten for meninger, om nå synspunktene kan sprike aldri så meget. Det blir ofte et tillitsforhold mellom folkevalgte representanter i et kommunestyre. På tvers av partigrensene. Et av de fineste menneskelige trekk jeg kjenner er lojalitet overfor annerledes tenkende.

– Det er vel av de ting som det i hvert fall ikke er enkelt å praktisere i valgkampens hete?

– Nei, når vi kommer på slutten av en valgperiode er det på en måte opplest og vedtatt at storslegga skal fram. Da skal «fiendene» legges flate og bevisstløse. Stort sett er en valgkamp lite hyggelig. Det forventes åpenbart at ukvemsordene skal hagle over de gode arbeidskameratene man har hatt gjennom hele valgperioden. Man må jo vise at man «står for noe»! Jeg liker det så dårlig og er kanskje derfor uegnet i politikken.

Velgerne i Brunlanes mente imidlertid ikke at Bjørg Holmsen var uegnet, og hun ble gjenvalgt som ordfører både i 1979 og 1983. Den siste perioden var preget av spørsmålet om kommunesammenslåing. Det såkalte Buvik-utvalget foreslo i februar 1986 å slå Tjølling, Hedrum, Stavern og Brunlanes sammen med Larvik til en storkommune. En av de tydeligste motstanderne og sterkeste stemmene i denne debatten var Bjørg Holmsen. Hun kjempet innbitt mot sammenslåing. Det ble holdt rådgivende folkeavstemninger i de fire omegnskommunene i mai 1986, og et stort flertall sa nei til storkommune. Den 10. oktober samme år ble det klart at regjeringen likevel gikk inn for kommunesammenslåing. En skuffet Bjørg Holmsen uttalte til Aftenposten:

– En sorgens dag, et hardt slag for demokratiet. Til og med værgudene gråter i dag over Regjeringens beslutning. Jeg håpet og trodde i min naivitet at Regjeringen i demokratiets navn ville lytte til uttalelsene fra de berørte kommunene. Det har den altså ikke gjort. Vi i de små landkommunene snakker ikke samme språk som dem som bare snakker om rasjonell stordrift. Vi snakker om myke verdier, om nærhet mellom mennesker i lokalmiljøet, om kort avstand mellom dem som bestemmer og den øvrige befolkning. Et slikt språk blir tydeligvis ikke forstått. For oss som tror på lokalt selvstyre og demokrati, var Regjeringens beslutning et hardt slag å få.

Da det skulle velges nytt kommunestyre for storkommunen høsten 1987, ønsket ikke Bjørg Holmsen å være med videre. Men hun klarte ikke helt å la politikken ligge. Hun vendte tilbake til journalistikken, og ble kommentator for Radio Larvik. I en årrekke kommenterte hun de radiooverførte kommunestyremøtene til byens befolkning.

– Det er rart med det. Politikere som trapper ned er som sirkushestene. De lukter sagmugg. Slik er det også med meg, uttalte hun til Østlands-Posten i 1996.

Kilder: Østlands-Posten 10.6.1978, 12.6.1979, 10.10.1986, 19.12.1987, 28.11.1996, 11.6.2001 og 17.4.2015 og Aftenposten 11.10.1986.

Tegning basert på foto fra Østlands-Posten 11.6.2001.