Gå til sidens hovedinnhold

BJØRN LARSEN (1957 –): Den siste rekefiskeren i Nevlunghavn

«Vi i Larvik 350» er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver uke i løpet av 2021 vil du i ØP bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350. Se mer på vi350.no, og på jubileets Facebook-side

– Jeg traff ei oppante Mjøndalen en gang, og da jeg var hjemme hos hu så sto jeg på tærna for å se elva rant forbi neri dar'n. Det va'kke en plass jeg kunne bo.

Noen hører til ved havet. Og Bjørn Larsen beskriver seg som en av dem, der han står bak fiskemottaket i Nevlunghavn og går over rekegarnet. Litt hvitt har det kommet i håret, men både blikket, hettejakka og håret som stikker fram fra under lua, kunne vel så gjerne fått en til å tenke på en opprørsk og skøyeraktig tenåring. Noe han også var, da han gjorde brygga og havet utenfor Nevlunghavn til sin arbeidsplass i 1975.

– Ja, det føltes liksom som det var fiske som gjaldt, da. Jeg va'kke no' skolelys. Sleit med lesinga. Dysleksi. Men det het jo ikke det den gangen. Jeg kunne ikke satt meg på skolebenken og blitt til noe store greier. Men jeg greier jo å lese meg til litt sertifikater og sånn, da. Er det noen en vil, så får'n det til.

Den først båten skaffet han seg da han var 17, og begynte å fiske gjorde han da han var 18. Og siden da har Bjørn stort sett vært å finne der på brygga, eller i skøyta si. Han hadde riktignok annet arbeid i noen år mens han venta på en ny båt, men selv da gikk det ikke en dag uten at han var nedom for å se hva båtene hadde med inn, og slå an en prat.

– Skjønte du allerede da du var 17 år at du kom til å holde på med dette hele livet, liksom?

– Ja. For det var så veldig bra miljø her. Med eldre óg. Legender som Elling Jakobsen og Eugen Jensen.

– Han Elling ... Altså, det var nesten som en kunne tro at han kunne lukte seg fram til hvor rekene var.

– Det var en dag ... Altså, vanligvis så gikk vi ut i titida på søndagskvelder. Vi hadde ikke lov til å sette trålen før tolv, og så hadde vi et par timer kjøring ut. Og så ringer jeg te han kar'n som jeg skulle ha med. Men så kunne'n ikke den kvelden, så vi blei ligganes te land.

– Da hadde plutselig Elling, som aldri noensinne gikk på annet enn dagen, finni ut at «nei, han skulle gå på kvelden han ævv». Han skylte på at han skulle til Spania i fjorten daar, da, og skulle prøve å få inn nok fiske før det skulle komme dårlig vær.

– Og så ble det jo den da'n han fikk dem. På den plassen jeg ville ha vært. Og Elling hadde jo klart å få reker oppe i Hallevannet han vøttø, hvis han hadde villet. Så da han kom til land den da'n var hele skøyta full av reker. Og det snakkes fremdeles om det. Det rant over rekkene på’n. 4.600 kilo hadde'n fiska, da. På 6–7 tiimer. 80.000 gjorde Elling på den da'n. Og det ville jo vært mangedoblet i dag.

– Men nå er Elling og de andre dessverre borte alle sammen. Og jeg er den siste igjen fra Nevlunghavn som fisker reker. Det er nitrist.

– Er det ingen som kommer til å ta over, trur 'u?

– Nei. Det er jeg temmelig sikker på. Nå har det blitt for vanskelig. Det er ikke økonomi til å drive med det her.

Bjørn har satt seg ned litt. Kaffekoppen i handa. Den tidlige vårsola i panna, og med pekefingeren strykende på en ubarbert overleppe, da han forteller.

– Hvis det er noe jeg har lært, så er det at hvis du er på sjø'n aleina så må du stole på deg sjøl. Det er ikke noen andre som kommer ut der og hjelper deg. Det er i hvert fall sikkert. Det er ikke for alle, egentlig. Hvis bonden stopper med en maskin så går'n hjem. Det går jo ikke på sjø'n. En må greie å tenke og å komme seg til land.

– Og så kan du si at jeg har lært såpass at hvis hadde tatt bind for øynene på meg, og kjørt meg en time ut, så skulle jeg klare å si hvor vi var og hvor dypt det var. Men, nå i dag så trenger du jo ikke sånt no. En har jo plottere for alt mulig.

– Er det en opplevelse du har hatt med fiske som du aldri kommer til å glemme, da?

– Når en er så mye på sjøen, så har en jo sett mye. Men jeg husker en gang. Det var midt på dagen. Tolvtida, eller noe. På høsten, tror jeg. Og det var helt stille. Nesten som inne på fjorden. Da var det at jeg så det første gangen. At det liksom vasa noe voldsomt til. Som at det var strøm i ei elv, liksom.

– Først var de kanskje en kilometer unna. Og jeg går jo sakte i leia mi. Så var de plutselig ved sida. Grindhvaler. Helt klin oppi. Jeg så'n i hvitøyet. Og jeg gikk fram og kikka. Og det var hundre støkker, det er jeg sikker på. De gikk nok og spiste sild oppe i vannet. Det var en veldig opplevelse, gitt.

Kommentarer til denne saken