Journalist «alvorlig skadet» i arbeidsulykke

Så feil kan det gå når man forsøker å ha det bare litt morsomt på jobb. Vi har valgt delvis å anonymisere containeren, som hadde noe skyld i hendelsen...

Så feil kan det gå når man forsøker å ha det bare litt morsomt på jobb. Vi har valgt delvis å anonymisere containeren, som hadde noe skyld i hendelsen...

Artikkelen er over 3 år gammel

Ikke prøv på dette verken på jobb eller hjemme!

DEL

MeningerLørdag kom jeg nesten ikke ut av senga, og siden resten av familien var på høstferie, var det ingen hjelp å få.

Journalisten før fallet, blid og fornøyd...

Journalisten før fallet, blid og fornøyd... Foto:

Enda verre ble det da jeg skulle ta på meg skoa og krøke meg på morgenvakt. Jeg hadde gjemt skohornet for min datter, som på underlig vis har funnet ut at fireåringer trenger det for å ta på seg skoene. Fordi de er så slitne om morran!

Jeg tenkte, skal jeg hente det fra øverst i en hylle fem meter unna? Men slo det fra meg, siden det var smertefullt nok å bøye seg.

Og sånn fortsatte lørdagen. Bare fordi jeg og en kollega fant ut at vi skulle ha det litt gøy på jobben en fredag ettermiddag.

Ledelsen hadde kalt inn til Rusken-dag. Du vet, «nå rydder vi kollektivt opp i lokalene for å få det bedre på jobb». Siden jeg hadde 13 esker på møterommet på samvittigheten, tjuvstartet jeg litt, for å rydde mine svin på skogen.

Da jeg var ferdig var pappconteineren full – allerede før de andre skulle begynne å rydde. Dermed hoppet jeg opp for å tråkke, og det gikk jo helt fint.

Men så kom en kollega, da, og så det litt underlige øyeblikket av en journalist som tråkket til. Og så fikk vi en strålende idé, da. «Nå skal vi skremme kollegene. Du hopper oppi den tomme containeren der, og jeg filmer!».

Sa kollegaen.

Og så håpte vi at det var rusken-generalen i egen person, som snart kom med noe papir. Ååh, det skulle bli så gøy!

Jeg er jo lett på tå, så jeg tok sats, og spratt oppi, akkurat som jeg hadde gjort for få minutter siden.

Men denne containeren var tom, og vekta av en journalist, riktignok en som holder seg på tosifret, fikk det til å bikke over. Du kan sikkert se det for deg, en tom plastcontainer med hjul bare bak, som velter.

I en hastighet som, lett omskrevet etter e=mc2, ble til formelen Vondt=mange kilo ganger dumskap i annen.

For meg gikk det i sakte kino, så jeg rakk å holde overkroppen oppe og ta meg litt for. Slik unngikk jeg noe mer enn så vidt å dulte borti glassruta som skiller printer-rommet fra korridoren og knuse dagen skikkelig.

Men jeg landet tungt. Oppå kanten på lokket med hofta. Lyden av fallet nådde ikke resten av redaksjonen fordi det ble overdøvet av kollegaens enorme hyl som fikk alle til å tro at det var hun som ble utsatt for det vonde.

Jeg spratt opp igjen før noen rakk å komme også, og alt gikk bra.

Men etter hvert som timene rant på og kroppen fikk omstilt seg etter sjokket, ble det jo både blått og vondt.

Trapper er et mareritt i dag, men det for stå sin prøve. Jeg er glad det ikke gikk verre, egentlig. Tenk deg den samtalen i skranken på legevakten eller hos fastlegen:

– Hei, jeg har slått meg litt og har store smerter.

– Hva har du gjort?

– Eeh, falt ut av en søppelkasse.

– Skjedde det hjemme eller på arbeid?

– Øøh, det skjedde på jobb.

– Hva jobber du som?

– Nei, ja, altså ... Jeg jobber som journalist.

– Var du edru?

– Ja, altså, jeg er det på jobb. Æresord.

Nei, det er bedre å bite i seg smertene og hinke rundt noen dager i all stillhet.

Men det ble en minnerik Rusken-dag, da. Selv om det ikke ble på bekostning av noen andre, men meg.

Og moralen er: Ikke prøv med morsomheter på jobb, og ikke hør på kollegene når de får en genial idé. Selv om det rusker litt opp i hverdagen.

Ha en strålende helg!

Artikkeltags