– Det er egentlig en fin historie, sier Bente Nygård (59) når jeg spør hvordan de to møttes. Hun er leder for NAVs avdeling for flyktninger i Larvik og sørger for at de som blir bosatt i byen får en god start.

I 1996 jobbet Bente på fylkesarbeidskontoret med fokus på innvandrere. Josef Gamil Josef (49) hadde praksis på Norskskolen.

– Jeg var samboer og hadde to barn på den tiden. Da jeg møtte Josef syntes jeg han var et godt eksempel på en ressurssterk flyktning som klarte seg godt i det nye landet sitt.

– Da Bente gikk, spurte sjefen min hva jeg syntes om henne. Den kvinnen kunne jeg tenke meg å leve med i evighet, sa jeg.

Så sprekker ansiktet hans opp i et lurt smil.

Ba meg ta med en flyktning

Noen år senere dro Bente rundt og snakket med frivillige organisasjoner om å innlemme flyktninger.

– Rotary i Tønsberg ba meg om å ta med en flyktning, og da tenkte jeg på Josef, sier hun og henvender seg til mannen sin.

– Du ba meg på kaffe etterpå og viste meg noen av tekstene du hadde skrevet. De var så flotte.

Hun smiler.

– Da falt jeg vel for deg.

Det travle paret har satt av litt ekstra tid til en kaffe på Hungry Heart kafé. Når jeg spør Josef hva som gjorde at han så raskt bestemte seg for at Bente var kvinnen, svarer han:

– Det var åpenheten hennes, tilstedeværelsen. Hele utstrålingen.

Humor

De egenskapene er veldig framtredende hos dem begge. Samt en god dæsj humor.

– Jeg er egentlig tredje generasjon flyktning, forteller Josef, som kom til Norge i 1993.

– Besteforeldrene mine flyktet fra massakren mot assyrerne og armenerne i Tyrkia i 1924. De dro til Irak. På midten av 1970-tallet flyktet mine foreldre fra Irak til Syria. Vi er assyrere, en kristen minoritet som har sitt eget språk og kultur.

Selv studerte Josef til lingvist i Russland. Han snakker elleve språk.

– Da jeg skulle tilbake til Syria, fikk jeg problemer fordi jeg var politisk aktiv. Jeg måtte bare komme meg av gårde. At jeg havnet i Norge var helt tilfeldig, sier han.

Ble lærer

Josef gikk fra å være elev på Norskolen til å bli praktikant, kontorassistent, assistentlærer og lærer.

Nå er han leder for de tre boligene for enslige mindreårige flyktninger i Larvik.

– Skriver du fortsatt?

Han rister på hodet.

– Jeg fikk en knekk. Jeg skrev en roman om hva som kan skje med et samfunn når underliggende motsetninger ikke blir bearbeidet og motstand blir undertrykt, og jeg beskrev den katastrofen det kan ende i. Jeg beskrev bilder som ligner på de bildene vi ser i Syria og Irak i dag hvor medmenneskeligheten blir borte. Men fikk en følelse av meningsløshet etterpå. Ingen lyttet jo.

Bente forteller at hun har fått høre at boka var meget komplisert. Men budskapet var tydelig: Hvis motsetninger blir undertrykt vil de til slutt støte sammen i en slags dommedag.

– Første gang jeg kom til Syria så det ikke ut til at religion skilte folkene som bodde der. Søstrene til Josef hadde muslimske venner selv om de selv var kristne. Etter hvert har det blitt mer og mer skille mellom kristne og muslimer. Folk tenker i båser. De ser ikke enkeltmenneskene.

– At hvert enkelt menneske har sitt liv, sine ønsker, følelser, drømmer, nikker Josef.

– Det er viktig å tenke på når vi jobber med mennesker. At de skal bli sett, hørt og forstått uten å bli puttet i en bås, sier Bente.

Nå kommer flere flyktninger til Norge. Mange fra Syria og Irak, landene Josefs familie har flyktet fra.

– Hvordan kan Assad gjøre dette mot sitt eget folk i Syria? spør Bente.

– Han tror han kan redde dem. Han lever i ei boble. Jeg er sikker på at han tror på sin egen retorikk, svarer Josef, som har moren sin og en søster i Aleppo. To av søstrene er på flukt nå.

Begge fikk kreft

– De ønsket ikke å forlate landet. Men begge fikk kreft og måtte dra ut av Syria for å få behandling. Mora mi vil ikke dra. Du forlater på en måte identiteten din når du flykter. Du blir ingen. Luft. Det er hun veldig klar over, så hun tviholder på håpet.

Familien hans er spredd.

– Vi var i bryllup i Sverige for litt siden, med Josefs familie fra Libanon og flere land i Europa. Sønnen vår, Jacob, snakker arabisk så han kan ha kontakt med alle.

Selv snakker ikke Bente arabisk, men hun forstår en del.

– Kunsten i møte med mennesker er å finne det som er felles. Uansett politisk ståsted, ideologi og religion. Fokuserer man på forskjellene blir det fort kamp, sier Josef.

Han forteller at det ikke er uvanlig at de nyankomne flyktningene blir mer opptatt av religiøse symboler og andre kulturuttrykk når de kommer til et nytt land.

– Det handler om identitet, og man er redd for å miste seg selv. Men når man blir møtt med aksept og respekt, blir behovet for markering mindre.

– Når mediene rapporterer fra borgerkrigen i Syria, blir dere ikke engstelige for familien som er igjen?

– Det er klart. Men jeg skjønte fort at jeg ikke kan følge med hele tiden. Det gjør noe med hjernecellene når man konstant hører om det grusomme som skjer. Derfor beskytter jeg meg selv ved å velge hva jeg oppsøker av informasjon. Det gjelder oss begge. Når vi er på jobb, har vi begge fokuset på oppgavene og menneskene vi jobber med.

Forstår hva de gjennomlever

Josef ser klart at styrken hans ligger i at han selv har vært flyktning. Han forstår hva de gjennomlever. Dermed er det lettere å sortere.

– Veldig mye løses ved å gi folk struktur på hverdagen sin. Da vil ting falle på plass, sier Bente.

– Og det synes jeg Larvik kommune og Nav er flinke til å få til. Vi ser forvandling vi som jobber med enslige mindreårige flyktninger. Når de kommer har de ofte smerter, vondt i magen. Så ser de at andre er i samme situasjon. De kommer inn i en hverdag. Og så slapper de av. De skjønner at reaksjonene de har er normale. De er ikke unormale.

De er et engasjert par som brenner for jobbene sine.

– Vi har flyktningproblematikken på kroppen. Og vi er opptatt av å gi de som kommer en verdig ankomst, sier Bente.

De har vurdert å bli fosterhjem for enslige mindreårige flyktninger. Men jobbene krever mye. Sønnen er 14 og skal følges opp.

– Den eldste dattera mi flytter tilbake til Larvik etter et opphold i Singapore. Da får jeg to barnebarn som jeg gleder meg til å bruke tid sammen med.

Liker å lage mat

Bente smiler. Og forteller at de sjelden tar med jobben hjem. Praten rundt middagsbordet er mer praktisk.

– Hvordan kobler dere av?

– Josef liker å lage mat. Aleppo var selve mathovedstaden i Midtøsten, forteller Bente. – Og jeg liker å gå tur. Jeg prøver å dra med meg guttene.

Så ler hun.

– Jeg husker første gang jeg skulle ta deg med til Salsås. Da vi kom på toppen, spurte du: Hva så?

– Jeg er vokst opp i en stor by. Vi gikk jo ikke et sted bare for å gå. Men nå er det jeg som får dårlig samvittighet hvis vi ikke er ute en helg med fint vær, innrømmer Josef.