Bolig for enslige mindreårige flyktninger

Definisjon av enslige mindreårige: Barn og unge under 18 år som har kommet til Norge uten foreldre eller andre med omsorgsansvar.

Antall enslige mindreårige barn og unge bosatt i Larvik kommune med oppholdstillatelse som har oppfølgning fra Barne- og ungdomstjenester: 41

Ulike bosettingstiltak for enslige mindreårige barn og unge i Larvik: fosterhjem, slektsplassering, hybel med oppfølging, boliger med døgnbemanning.

Antall ungdommer i bofellesskap: 15.

Alderen kan være fra 13 til 19 år.

Larvik kommune har 4 boliger, den første startet i 2003.

I hver bolig jobber det 6 faste voksenpersoner som har en kort medleverturnus for å ha fokus på relasjon og trygghet. Hos de voksne legges vekt på diversitet i alder, kjønn, utdanning og etnisitet.

Land: flest ungdommer fra Afghanistan og Eritrea per i dag, men også fra Somalia.

 

I et hvitt trehus i Stavern bor en litt uvanlig familie. Den består av fire flyktninger fra Eritrea i alderen 16 til 18 år. Ingen av dem kjente hverandre fra før. De bor sammen med seks ansatte miljøarbeidere som jobber skift for å være til stede hele tiden.

Når ungdommene kommer med skolebussen fra Thor Heyerdahl videregående, slamres det i dører og ropes: er det snart mat?

– Barcelona vant, jubler Ali Sadela Humed (16) mens Anwar Noruni (18) stønner. De er allerede midt i en omgang Fifa på Playstation i stua.

Ali spiller fotball ellers også, nesten hver eneste kveld på Stags Gutter 16. Anwar er på besøk fra boligen i Dronning Gydas vei i Larvik.

 

Praten går

Bordet er dekket, kneip og pålegg samt smultringer sendes rundt. Praten går mellom ungdommene som nesten alle går i kombinasjonsklassen på Thor Heyerdahl videregående.

Million Fessehaye (17) er stille. Hun har bodd i Stavern i nesten et år, og hun liker Manchester United og Rooney, og har vært på Fram og sett noen kamper, men er ikke like ivrig til å spille fotball selv.

– Er det noen som har sjekket kalenderen? spør Guro Westgaard, som er leder i bofellesskapet.

En koselig kalender med små gaver henger i døråpningen mellom stua og spisestua.

– Den er til Ali, sier en skuffet Filmon Habtom (18), og gir den lille innpakkede gaven videre.

Det finnes fire boliger for enslige mindreårige flyktninger i Larvik. Tre kollektiv som i Stavern og en bolig for én person.

– I boligene har ungdommene en tilværelse som jeg kunne ønske at min egen sønn fikk hvis samboeren min og jeg falt fra, sier lederen i Larvik, Josef Gamil Josef.

– Vi skal være varme og gode voksne som gir ungdommene trygghet selv om vi ikke kan ta de biologiske foreldrenes rolle, sier Kristin Hake, som er leder i bofellesskapet som kalles Dronningen (Dronning Gydas vei).

 

Skal utfylle hverandre

De ansatte i boligene har forskjellige typer utdannelser, og skal utfylle hverandre på flere områder.

– Savn er en stor del av ungdommenes hverdag. Spesielt på kvelden og nettene, forteller Guro. Derfor har de ansatte hvilende nattevakter, så de kan vekkes hvis noen har det vanskelig.

– Grunnholdningen vår er at vi ønsker å forstå dem. Det finnes ikke vanskelige barn, bare barn som har det vanskelig.

Miljøarbeiderne glemmer ikke ungdommene når de går hjem fra jobb. De blir glade i alle sammen.

– Visjonen vår er: «Sammen i dag, på egne bein i morgen», forteller Josef.

I annen etasje har de fire ungdommene som bor her hvert sitt romslige soverom. Og her som i andre hus med ungdom, kives det om tiden på badet.

– På kjøleskapsdøra henger ei liste over hvem som er på jobb når og hvem av ungdommene som har kjøkkentjeneste.

Er imponert

Klærne sine vasker de sjøl, og de bytter på å vaske huset.

– Jeg er så imponert over hvor flinke de er på skolen. Noen har ikke gått på skolen i det hele tatt før, mens andre har gått på skole i sitt land, sier Kristin Hake.

– Vi har gode tall på hvor mange som fullfører videregående. I Larvik trekker vi i samme retning, det er mange som misunner oss måten vi samarbeider på, forteller Josef.

Julaften feires i en av boligene der alle er velkommen. Da spises det pinnekjøtt, og ungdommene sender ønskeliste til Røde Kors om gaver.

Ali Sadela Humed har en stor plakat av London på rommet sitt, og flere små diplom med titler i forskjellige fotballmesterskap.

Han var bare 14 år da han flyktet fra Eritrea sammen med to kamerater.

– Det var så masse vold, sier han. Hjemme i Eritrea er fortsatt mamma, to brødre og ei søster. En bror bor i Egypt.

Flukt til fots

Den spinkle og langbeinte fotballspilleren forteller om en flukt til fots som først gikk til Sudan. Etter to-tre måneder der kom de seg til Libya, der de havnet i fengsel.

– Jeg satt i fengsel i tre måneder. Det var varmt og vi fikk nesten ikke mat. En av vokterne røykte hasj og ble høy. Da skøyt han på oss fanger. Vi visste aldri hvem han skulle treffe.

Ali snakker lavt.

– Så mye død.

Mot alle odds slapp han levende ut av fengselet. Han fikk hjelp til å komme seg på en båt til Italia.

– Det var høye bølger og vi var over 300 i den gamle båten. Folk kastet opp, noen ble kastet over bord, og midt utpå havet stoppet båten, den funket ikke mer.

Da var det bare å vente. Uendelige timer. Til de hørte helikopterdur.

– Så, i siste liten, ble vi reddet. Men min bestevenn døde i havet. Han var bare 15 år. Det er så trist.

Via Italia, Tyskland, Danmark og Sverige kom han til Norge. Uten pass. Uten å kunne annet enn noen ord på engelsk.

– Jeg fikk en dusj og klær. Og kom til et mottak i Gjøvik. Jeg fikk bli.

Jobber på Meny

Han smiler og stryker seg over håret. Kortklipte krøller.

– Jeg hadde håpet å komme til en større by med en fotballklubb som spiller i første divisjon. Men jeg må bare fortsette og spille for å bli god i Stag, sier han.

Når han ikke trener fotball, jobber han på Meny i Stavern. Han klarer seg bra og synes de voksne som jobber i boligen er greie.

– Men noen ganger orker ikke hodet mitt så mye. Særlig om natta drømmer jeg dumme ting. Som at noen skyter meg.

Han blir stille.

– Jeg vil helst glemme, men klarer det ikke. Så jeg skriver mye. Skriver nesten hele bøker, og kaster dem etterpå.

Han forteller at han noen ganger blir sur uten å vite hvorfor.

Da er det godt med voksne som er klare på at de ikke fokuserer på atferd, men hva som ligger bak. Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg at opplevelsene Ali har med seg fra flukten til lille Stavern kan være tunge å bære.

– Jeg tenker mye på hjemme. Noen ganger er jeg glad – og andre ganger ikke, for at jeg dro, sier han.

Nå har han snart bodd i huset i Stavern i to år. På skolen er han god i matte. Når han er ferdig i kombinasjonsklassen, kommer han kanskje til å velge idrettslinja.

– Bortsett fra Stag, hvilke lag holder du med?

– Barcelona og Liverpool, kommer det kjapt.

«Jeg savner mamma, hun er en engel. mamma betyr alt for meg.»

Sohail jan (17) fra Afghanistan bor i bofellesskapet i Berggata i Larvik. Har har vært i Norge i litt over fem år.

– Jeg var 12 år da jeg kom hit fra den lille landsbyen i Kunar i Afghanistan. Jeg hadde ikke noe valg. Jeg måtte dra. Men jeg vil ikke snakke om det, jeg er ikke sterk nok inni meg.

Sohail forlot foreldrene, to søstre og to brødre. Etter at han dro, døde faren og begge søstrene i en ulykke.

– Jeg var redd da jeg flyktet, og da jeg kom hit gråt jeg nesten hele tiden.

Før han flyktet hadde han ikke gått på skole. Han visste knapt hva det var. Nå går han på elektro på Thor Heyerdahl videregående og har lyst til å studere videre til sivil ingeniør.

– Jeg er heldig som kom til Norge. Jeg får bra omsorg og jeg føler at vi er som konger. Jeg er så takknemlig.

Sohail har et fantastisk smil.

– De ansatte i bofellesskapet hjelper meg til å få en bra framtid. Jeg har fått muligheten, nå må jeg bruke den.

På samme tid får han stadig flashbacks fra landsbyen sin. Der han lekte med klinkekuler og hadde all familien.

– Jeg savner mamma, hun er en engel. Mamma betyr alt for meg.

Blikket til Solail blir uendelig trist. Det gikk fire og et halvt år før han fikk kontakt med moren igjen. Nå har de snakket på telefon.

– Jeg er ensom i verden, sier han før han lyser opp:

– Men en god venn er som familie, og de ansatte i Berggata er så snille.

Ansiktet skifter mellom glede og sorg. Sånn er nok også tilværelsen for en som bor langt fra familien sin.

– Jeg vil jobbe så jeg kan spare til leilighet, og jeg håper jeg får familie en gang. Så har jeg begynt å øvekjøre.

Han skakker på hodet og trekker hetta over den høye luggen.

Sohail spiller kricket på landslaget.

– Jeg ble skåret til Norges beste spiller da vi var i Stockholm og spilte sist, sier han stolt.

Sohail forteller at han jobber masse med lekser. Han liker å være sammen med venner, gå på kino og feste litt.

– Har du kjæreste?

– Jeg har hatt mange, men nå trives jeg med å være singel, ler han.

17-åringen snakker godt norsk og har venner fra mange land, også norske.

– Jeg er ganske direkte, så jeg har ikke problemer med å få kontakt med folk, sier han.

Han kom til Norge med menneskesmuglere.

– Jeg har hatt et hardt liv, og vært helt alene, sier han. Så lysner hele ansiktet opp:

– Men husk, etter det aller verste kommer det beste!

«jeg var litt redd. det var en lang vei med mange farer, men det gikk bra.»

Million Fessehaye (17) fra Eritrea har bodd i Stavern i nesten et år. Hun har innredet rommet sitt til å bli veldig personlig. Med bilder av Maria med Jesus-barnet og, puter og blomster.

– Jeg husker ikke når jeg dro hjemmefra, sier hun forsiktig.

Million er i full gang med å lære seg norsk. Hun er en av to jenter fra Eritrea i bofellesskapet i Stavern. Den andre jenta har nesten akkurat kommet, og hadde ikke lyst til å møte avisa.

– Lillesøsteren min bor med mamma og pappa i Eritrea, og så har jeg en bror og en søster i Sveits, forteller hun.

Million sitter på gulvet når hun gjør lekser. Hun går i kombinasjonsklassen på Thor Heyerdahl videregående sammen med de andre guttene.

Det er ikke bare å skulle lære norsk og engelsk på samme tid for en som ikke kunne annet enn sitt eget språk fra før, og det heter tigrinja.

– Var det vanskelig å flykte?

– Ja, sier hun og ser bort.

– Jeg var litt redd. Det var en lang vei med mange farer, men det gikk bra. Jeg reiste sammen med venninna mi. Hun bor i Sverige nå, men vi har kontakt på telefon.

Million synes det er bra å være i bofellesskapet.

– Jeg liker Stavern. Det er en liten by med mange gamle damer som går rundt i byen, smiler hun.

Million forteller forsiktig at hun savner familien sin veldig.

– Jeg vil være her i Norge, men jeg skulle gjerne vært sammen med familien min.

Hun håper at det kan være mulig å reise for å møte broren sin i Sveits. Han er over 18 år og klarer seg bra der.

– Jeg er ofte i kirken, den betyr mye for meg.

Million er som mange i Eritrea ortodoks kristen, og i kjelleren på Larvik kirke har de ofte samlinger. Der møter hun også flere fra sitt hjemland.

– Gud er viktig i livet mitt, sier hun og kikker bort på bildene av Maria med barnet.

– Hva drømmer du om?

– Jeg liker å flette hår, sier hun og forklarer at hun gjerne vil bli frisør.

Å flette har hun lært seg ved å se på videoer, og det er mange av jentene som har fått flotte flettefrisyrer kreert av henne.

Når det nærmer seg jul, har Million fått kjøpe ny kjole.

– Jeg er veldig glad i rødt, sier hun og viser fram en enkel og vakker kjole.

Så dukker hun inn i skapet og henter fram et par selskapssko med høye hæler.

– De er kanskje vanskelige å gå på, smiler hun fornøyd.

«krig er ikke så bra. du er alltid redd. Når skjer det noe neste gang?»

Anwar Norani (18) fra Afghanistan dro fra familien sin sommeren 2013. Han bor i bofellesskapet på Dronningen i Larvik.

– Faren min er død, men mamma og lillebror er i Afghanistan, forteller han.

Anwar flyktet alene, men traff noen fra iran som også var på flukt, som han dro sammen med videre.

– Jeg hadde ikke gått på skole, og jeg kjente ikke Europa, sier han.

Norge visste han ikke noe om på forhånd. Men det var først da han kom hit han virkelig kunne senke skuldrene og slappe av.

– Krig er ikke så bra, sier han.

–Du er alltid redd. Når skjer det noe neste gang? Når kommer bombene? Jeg kunne nesten ikke spise fordi jeg var så engstelig. Den var der hele tiden, redselen.

Det var etter at faren døde at Anwar fikk store problemer. Onkelen hjalp han med å komme ut av landet.

– Da jeg kom hit var jeg redd og nervøs. I ett år kunne jeg ikke snakke. Jeg hadde ikke lært engelsk eller noe annet språk.

Anwar er rolig og sympatisk. Han sjekker stadig at jeg har fått med meg hva han sier.

– Jeg liker å gå på skolen. Nå har jeg gått på skole i to og et halvt år, sier han på godt norsk.

Å komme til et helt nytt land alene uten å kunne språk, uten å kunne lese. Det er en tøff opplevelse. Men Anwar er lykkelig over å kunne lære.

– Jeg hadde ikke gått på skolen før. Nå lærer jeg språk og matte og masse annet i kombinasjonsklassen på Thor Heyerdahl videregående. Å gå på skole er viktig. Hvis ikke kan du ingen ting.

Han jobber med lekser, trener på Stamina og så har han fått en liten jobb på Pica Pica, restauranten i Indre havn.

– Jeg er så fornøyd med å jobbe der. Jeg gjør masse forskjellig. Rydder, serverer og så får jeg smake den gode maten de lager.

Han ståler.

– Hva drømmer du om?

– Jeg vil bli lastebilsjåfør, kommer det kjapt.

– Og da vil jeg kjøre langtransport. Ikke i Norge men ut i Europa. Jeg har lyst til å se England, Frankrike og Italia.

Derfor har han tenkt å velge service og samferdsel på videregående når han er ferdig med kombinasjonsklassen.

– Men jeg vil bo her i Norge. Det er et veldig, veldig bra land, selv om jeg er her uten familien.

Han blir tankefull.

– En dag møter jeg kanskje moren min og lillebroren min igjen.

– Jeg håper de kommer hit.

«I norge er det fred og trygghet. det kan man ikke si om eritrea.»

Filmon Habtom Haile (18) fra Eritrea har bodd i bofellesskapet i Stavern i et år. Han var 16 år da han dro fra Eritrea.

– Jeg har en onkel som bor i Levanger, smiler han.

– Jeg er den eldste i søskenflokken. Du gjetter ikke hvor mange søsken jeg har?

Han ler og svarer: seks!

Filmon forteller at flukten var vanskelig. Den gikk fra Eritrea til Sudan, videre til Libya og med båt over til Italia.

– Det var veldig varmt og jeg kunne nesten ikke spise. Reisen tok seks måneder.

– Men jeg måtte reise. Eritrea er ikke noe bra land å være i. En av søstrene mine er på flukt nå, sier han.

I Eritrea var han flink på skolen. Der tok han elektronikk.

– Jeg liker godt matte, sier Filmon, som har et halvt år igjen i kombinasjonsklassen før han kan velge linje på Thor Heyerdahl videregående.

– Jeg skal bli elektroingeniør, forteller han bestemt.

Den blide og høflige gutten med den tøffe frisyren savner familien sin.

– Selvfølgelig gjør jeg det. Foreldrene mine og søskenene mine lever og vi har litt kontakt.

Før han kom til Stavern, bodde han på forskjellige mottak, der han fikk nye venner.

– Egentlig hadde jeg lyst til å flytte sammen med noen av mine kamerater. Så jeg var litt trist da jeg kom til Stavern.

Det varte imidlertid ikke lenge.

– Da jeg kom hit, likte jeg det veldig godt. Nå trives jeg, sier han og har akkurat spilt Fifa med Ali.

– De voksne her er alltid med oss. Vi er som en familie. Jeg føler meg ikke ensom.

På rommet til Filmon ligger en oppredd madrass på gulvet ved siden av senga.

– Har du hatt besøk?

Han humrer.

– Nei, men jeg liker best å sove på gulvet, sier han og slenger seg ned på madrassen.

I helgene liker han å være sammen med venner. Han har kompiser i Andebu, Sandefjord og Tønsberg, som han besøker.

– Stavern er en fin by, særlig om sommeren. Jeg lærte å svømme i Eritrea, men ikke så godt som dere kan her.

– Hva er den største forskjellen mellom Eritrea og Norge?

Han tenker seg om.

– I Norge er det fred og trygghet. Det kan man ikke si om Eritrea.