Det er stille i det lille røde huset ved Farris. Alle hjelpemidlene som skulle til for å ha sønnen Mikkel hjemme er borte. Torgeir føler at han har et hav av tid, mot de fire og et halvt årene etter at Mikkel falt i koma og ble pleietrengende.

– Dette er det første jeg har gjort etter at Mikkel døde 4. juli i år. Mikkel var 90 prosent av livet mitt. Det aller viktigste har vært å ta vare på han. Alt annet har vært uviktig.

Derfor har den nye praktboka om Altaelva også stadig blitt utsatt. Reiser har måttet vente. Boka har ikke vært viktigst.

– Som fotograf er jeg litt stolt over dette praktverket. Det er blitt til på tross.

 

Eget forlag

Helt ferske eksemplar av boka i svart-hvitt om Altaelva ligger på kjøkkenbordet. Utgitt på Sterke streker, Torgeirs eget forlag, sammen med redaktøren i Jakt & Fiske, Ole Kirkemo.

– Vi ville ikke lage et glanset uttrykk, men fortelle hele historien om lakseelva. Naturen, håndverkerne, menneskene og originalene.

På kjøkkenbordet står mac-en. Hver morgen setter han seg ned for å jobbe her etter at han sa opp stillingen som journalist og fotograf i Jakt & Fiske etter 20 år.

– Det er Ole Kirkemo som er den store laksefiskeren av oss. Jeg fisker også, men er nok en mer lidenskapelig fotograf.

 

Mange turer til Altaelva

Arbeidet med boka begynte for seks år siden, og de to har hatt mange turer til Altaelva, som er delt opp i fem soner. De øverste fiskesonene, opp mot demningen, må du kjøre elvebåt for å nå.

– Mange søringer tror at Altaelva ble ødelagt av utbyggingen i 1987 da dammen sto ferdig. Den er 110 meter høy og kalles «Skammens mur». Men nedenfor dammen er landskapet fremdeles fantastisk.

Han blar i boka. Frådende elv med svaie fjellvegger, stille vann og fluefiskere, slanke elvebåter bygget langs bredden.

– Altaelva har en storlaksstamme som vokser opp i Barentshavet. Stammen er foreløpig lite påvirket av oppdrettsfisk og lakselus. Gjennomsnittsvekta på laks fisket i Altaelva har vært oppe i 11 kilo.

Bilder av stolte fiskere med svær laks opp i været. Et kapittel heter Adrenalin. Torgeir Wittersø Skancke har kommet tett på sportsfiskerne. Men også de som ror båtene, driver gård, lager mat og tar seg av fiskerne.

 

Poetisk

Boka er blitt vakker. Og spesiell til å være ei bok om laksefiske. For teksten er nesten poetisk og fotografiene i svart-hvitt gir et eget uttrykk. Der han kunne ha boltret seg i vakre farger, har han funnet fram til stemningene, menneskene og rissene i den storslåtte naturen.

Torgeir Wittersø Skancke forteller at han holder på med ei bok som kommer ut til høsten. Foreløpig har den arbeidstittelen «Fjellet».

– Den boka handler om livet med og etter Mikkel. Jeg har fått støtte fra Norsk Faglitterær Forening og Fritt Ord. Boka blir historien om Mikkel pluss at jeg tar opp relaterte temaer, som sorg, kjønnsroller og redsel.

Det blir den viktige boka.

I bloggen som også heter Sterke streker, deler han tanker rundt livet med Mikkel og arbeidet med boka.

– Jeg vil være en mannsstemme i de temaene som er essensielle i livet. Etter at Mikkel døde, kjenner jeg et sterkt behov for å holde på med det jeg synes er viktig. Derfor sa jeg opp jobben, for å få mer tid til å konsentrere meg.

Livet og døden

Han ser opp. Øynene bak de mørke brillene er skjøre. Sterke men skjøre. Etter så å si 16 år med usikkerhet, håp og fortvilelsen over ikke å kunne redde sitt eget barn.

– Mange av de tinga som var viktig for meg før, er ikke det lenger. Det er bare én ting som er viktig, og det er livet og døden.

Mikkel er død. 90 prosent av innholdet i Torgeirs liv er borte. Fra en dag til en annen. Da er det godt å kunne skrive om «fjellet» som skulle bestiges, gang på gang.

– Jeg har skrevet på boka om Mikkel i to år, sånn innimellom. Jeg har erkjent at jeg aldri kommer til å bli som før etter dette. Jeg er blitt en annen. Kanskje den jeg egentlig er?

 

Savnet Mikkel

Nå har han en frihet som oppleves som overveldende.

– Det er nesten så jeg ikke klarer å ta den innover meg. Jeg er glad for å slippe den ekstreme tilværelsen. Samtidig som jeg savner Mikkel.

Torgeir er glad for å slippe å være redd lenger. Han har levd med en konstant frykt for døden.

– Det har vært perioder jeg ikke har trodd at jeg skulle klare å stå i det.

Han sier det som om han ikke er helt sikker på om han virkelig greide det. Men han gjorde det. Han sto i stormen.

– Jeg har slitt på meg noen fysiske diagnoser i løpet av de siste årene. Men nå kjenner jeg at det er veldig viktig å være sammen med jentene (døtrene Pia og Maja), kjæresten min og min ekskone. Jentene er enda viktigere nå.

Han og ekskona Mette har samarbeidet tett om omsorgen for Mikkel, noe som ikke alltid har vært enkelt.

– Nå er det lettere å være sammen. Det er godt å møtes og prate om Mikkel også.

Første barnet i Vestfold

Torgeir Wittersø Skancke vet at det er viktig å ta vare på det han har.

I år 2000 hadde Eva Aaserud en artikkel i ØP med tittelen «Mirakelet Mikkel». Han var det første barnet i Vestfold som hadde fått en levertransplantasjon.

– Vi trodde at Mikkel ble frisk. Men så har det gått galt hver gang siden. Vi har levd med døden i 16 år. Derfor tar vi ikke livet som en selvfølge lenger.

Han synes det virker merkelig når folk reagerer med sjokk og vantro på at de som er over 80 år dør.

– Vi burde snakke mer om døden. Den er liksom ikke naturlig lenger og det er underlig.

Det er riktig som Torgeir Wittersø Skancke sier på bloggsiden sin: STERKE STREKER – sterkt – varmt – viktig. Og garantert fritt for small talk.

Praten om ei bok fra laksefiske i Altaelva vendes fort til en samtale om det som angår oss aller mest i livet.

Akkurat som veggene i huset har fått dikt og visdomsord skrevet rett på. Ord som betyr noe.

Men denne lørdagen skal Torgeir feire seg selv og bok sammen med sin gamle kollega, Ole Kirkemo. Lanseringen skjer i Alta Laksefiskeri Interesseselskaps lokaler med elvas brus i bakgrunnen.