Dette leserbrevet utløser tilsvarsrett. Tilsvaret kan du lese nederst.

Når blir en avsluttet kriminalsak på nytt interessant?

Østlands-Posten har gjennom tre artikler dette året, satt søkelyset på de åtte uoppklarte brannene på Langestrand i løpet av et halvår i 1997.

12. februar hadde ØP en artikkel om et medieselskap som hadde kommet til Larvik for å lage en «true crime» podkast serie om de åtte uoppklarte brannene på Langestrand i 1997. Produksjonsselskapet heter Batong Media og de kalte podkast serien på ni episoder for «Pyromanen».

Deretter lager ØP artikler som omhandler at jeg har skrevet på Facebook om brannene og hvor jeg utlover en dusør på 50000,- for informasjon som kan føre til full oppklaring av brannen i vår bolig på Langestrand. Mellomgata 24. Boligen ble totalskadd av brann den 27.11.1997 og var den åttende og siste påtente boligen dette året. Huset og alle eiendeler ble ødelagt av brannen og drømmen om et liv i huset sammen med samboer og våre to små sønner, ble lagt i grus.

Jeg har skrevet på min FB side om hvorfor jeg på nytt har tatt tak i denne gamle saken. Jeg ser det som naturlig at mange mennesker undrer hvorfor jeg ikke «bare» kan legge dette bak meg og akseptere resultatet. Resultatet ble en ødelagt tilværelse i mange år og hvor vi jobbet intenst med å finne svar og der to menn fra Larvik til slutt ble tiltalt i saken. Den ene for brannstiftelse og den andre for falsk forklaring og for å ha forsøkt å skjule en forbrytelse. Straffesaken endte med frikjennelse av dem begge to år etter brannen.

Men saken endte ikke der. Det ble ikke mulig å få fred. Hvorfor? For å svare på dette, må jeg spole tiden tilbake.

ØP skrev en leder 13.03.1999 om et skadeskutt politi og jeg legger ved denne lederen her. Det er alarmerende lesing hvor redaktøren i ØP omtaler tilstanden på vårt lokale politikammer som «et skadeskutt politi». Det fokuseres på en dysfunksjonell ledelse og ukultur der politimesteren selv er under etterforskning. I den samme lederen omtales også de uoppklarte brannene på Langestrand og hvor en privatperson engasjerte private etterforskere for å etterforske brannen i egen bolig da politiet ikke kunne fremvise resultater.

Hadde situasjonen som ØPs redaktør beskriver, en sammenheng med saken den gang og nå?

Som eier av Mellomgata 24 og hvor vi hadde den åttende brannen på Langestrand, mistet jeg etter hvert tillit til det lokale politiet dessverre. Jeg engasjerte privatetterforskere i selskapet Thune Security. Det var de profilerte etterforskerne som tidligere hadde jobbet i Kripos. Ola Thune og Bjørn Tvete-Berger. De leverte en rapport i november 1998. Det var en slakt av politiets arbeid.

I august i fjor opplevde jeg en hendelse på et utested/restaurant i Larvik der jeg skulle tilbringe en hyggelig kveld med gode venner. Der opplevde jeg å bli trakassert av den samme personen som var siktet i brannen i Mellomgata 24. Dette har også skjedd tidligere gjennom de 25 årene siden huset brant. Vi valgte å forlate utestedet også denne gangen kontra å forsøke å snakke personen til rette. Nok en kveld var ødelagt.

Basert på denne konkrete hendelsen, som også hadde skjedd tidligere, bestemte jeg meg for å drøfte situasjonen med kompetente mennesker innen temaene som saken reiste. Samtalene resulterte i at jeg kontaktet Batong Media og deretter tok jeg fram kilovis med støvete dokumenter og reiste inn til Oslo i møter. Møtene resulterte i at Batong Media lagde podkast serien «Pyromanen».

Journalistene i Batong Media har jobbet med å grave i tilgjengelig materiale, oppsøke og snakke med kilder og mennesker som var berørt av brannene på Langestrand i 1997. De har forsøkt å legge et puslespill. Forsøkt å finne svar på alle spørsmålene.

Politiet vil være den viktigste kilden til informasjon. Å få snakke med eventuelle polititjenestemenn som var ansatt og engasjert i etterforskningen av brannene og som fortsatt er i tjeneste, vil stå sentralt for journalistene i deres arbeid.

Batong Media har sendt alle ni episoder av «Pyromanen» til Larvik politikammer fortløpende slik at politiet kan velge å kommentere og eventuelt bidra med informasjon. Politiet inviteres til et samarbeid for å forsøke å finne svar. Dette kommenterer også journalistene i hver episode av «Pyromanen».

Politiet i Larvik svarer Batong Media at de ikke ønsker å samarbeide/kommentere arbeidet journalistene gjør for å finne svar, da Larvik politikammer ikke lenger har noen tjenestemenn på politikammeret i aktiv tjeneste og som den gangen var involvert i etterforskningen med de mange og uoppklarte brannene på Langestrand i 1997.

Politiets forklaring høres noe passiv og avvisende ut, men den kan forsvares ut fra at sakskomplekset er mer enn 25 år gammelt og at de ikke har lokale ressurser i aktiv tjeneste og som har kunnskap om det konkrete politiarbeidet fra den gang sakene pågikk.

Basert på at vi nå har flere og tunge kriminalsaker i Norge som har fått ny aktualitet på grunn årelangt arbeid fra private etterforskere, tidligere politifolk, journalister, forfattere, mediehus, engasjerte familiemedlemmer og andre, så er det slik jeg ser det, av stor betydning at politiet uansett om en sak er avsluttet eller ei, sier seg villig til å lytte til ekstern kompetanse. Snu steiner og eventuelt avdekke feil og mangler. Sågar avvik i etterforskningen og resultat av mer alvorlig karakter som manglende resultat. Eller feil resultat.

Politiet i Larvik informerer altså Batong Media gjentatte ganger at de ikke ønsker å samarbeide eller kommentere journalistenes arbeid og resultat da ingen som den gangen var i aktiv tjeneste på kammeret i 1997, fortsatt er i aktiv tjeneste. Jeg gjentar dette bevisst da politiet selv repeterer denne påstanden.

En politijurist i aktiv tjeneste ved Larvik politikammer i dag var aktiv i etterforskningen av brannen i Mellomgata 24 på Langestrand.

Politijuristen var påtaleansvarlig. Han hadde full oversikt over valget om å ikke foreta varetektsfengsling av den hovedmistenkte selv om det var skjellig grunn til mistanke og stor fare for bevisforspillelse og påvirkning av vitner (ref. rapport og konklusjon av Thune Security) hvis varetektsfengsling ikke ble foretatt. Han hadde oversikt over siktelsen av den hovedmistenkte allerede 05.12.1997. Han hadde oversikt over varetektsfengsling av den hovedmistenkte og hans kamerat november 1998. Han var aktor i straffesaken mot de siktede. Og han utarbeidet anken på frikjennelsen av de siktede.

Hvorfor hevder politiet i Larvik noe som er uriktig når dette er relativt enkelt å kontrollere? Er det fordi dagens ledelse og omtalte politijurist ikke husker? Eller er det andre motiver for at politiet selv ikke snakker sant når de uttaler seg til journalistene i Batong Media? Uansett svar, så etterlater politiets håndtering enda flere spørsmål som foreløpig står ubesvart.

I november 1998 konkluderte Thune Security i sin rapport, at politiets etterforskning av brannen i Mellomgata 24 var sterk kritikkverdig.

Den 13.03.1999 skriver redaktøren i ØP en ramsalt leder i avisa hvor Larvik politikammer omtales som «skadeskutt». Innholdet i lederen burde være en kalddusj for både politiet, dere kontrollorgan og sist men ikke minst – oss som bodde og bor i Larvik.

Hadde ukulturen på Larvik politikammer på 1990-tallet en direkte sammenheng med den høye kriminaliteten og alle de uoppklarte brannene på Langestrand?

Hvor ble det av den gravende og viktige journalistikken etter ØPs kraftige varselskudd om vårt lokale politikammer?

Hva er status på Larvik politikammer i dag?

Tilsvar fra politijuristen:

Det var ikke slik at jeg hadde ansvaret i innledningen av etterforskningen av brannen. Jeg fikk saken senere. Det var en annen politiadvokat som bestemte at mistenkte ikke skulle pågripes og fremstilles for fengsling den gangen. Jeg hadde ikke noe med det å gjøre. Jeg fikk de sakene senere og hadde gjennomgang av disse og for den senere påtaleavgjørelsen.

ØP har også vært i kontakt med politistasjonssjef Tor Eriksen i Larvik, som ikke ønsket å gi tilsvar til leserbrevet nå.