Det har vel kanskje vært skrevet mer enn nok om Brennpunkt-dokumentaren og situasjonen innenfor eldreomsorgen. Jeg har nok ikke noe nytt å bringe til torgs heller, men jeg har likevel lyst til å dele noen tanker. Først, jeg kan skrive under på det både Kjersti Bakke og Rolf J. Furuli skriver om sine erfaringer med eldreomsorgen i Larvik. Våre opplevelser er akkurat som deres. Vi er fornøyde med hjemmetjenesten, med flere opphold på Byskogen helsehus, besøk av ergoterapeut og med alle hjelpemidler vi har behov for m.m. Her synes jeg utfra vår erfaring at Larvik kommune gjør en svært god jobb.

Men så er det saken om sykehjem da. Hva en enn måtte mene om bruk av skjult kamera, og om at filmede situasjoner er «tatt ut av sammenheng», så viser det dessverre et omsorgstilbud som ikke holder mål. Når vi vet at Larvik kommune bruker 240 mill mindre på omsorg enn sammenlignbare kommuner, så må det jo få konsekvenser. I tillegg vet vi at på bare åtte år, har det blitt 2500 færre sykehjemsplasser i Norge (SSB). Dette skjer samtidig som en vet at folk lever stadig lenger, og som et resultat av lang levetid, blir også flere mennesker rammet av demens. Og er det noen som trenger sykehjemsplasser. Så er det jo nettopp demente. Dermed blir dette en ond sirkel.

For noen år siden her i Larvik husker jeg et uttrykk som ble brukt av ledelsen for Helse og Omsorg, og det var i forbindelse med mangel på sykehjemsplasser. Det ble sagt at gamle mennesker «skulle få være lenger i eget liv» (!) Sånne uttrykk provoserer. Lenger i eget liv? Demente, ensomme, forvirra mennesker, i sin egen leilighet 24 timer i døgnet, bare avbrutt av korte besøk av hjemmetjenesten. Det er sånne floskler som er med på å sminke sannheten om feil og mangler i samfunnet. Hva med «Livsglede-sykehjem»? Er det også en floskel? Jeg håper ikke det, men jeg ble litt usikker etter Brenpunkt.

Så er spørsmålet, hva vil skje framover? Vi vet at det er for få sykehjem, vi vet at det er stor mangel på både sykepleiere og fagarbeidere, og vi vet at kommunenes økonomi er anstrengt eller svært dårlig mange steder. Det hele ser rett og slett nedslående ut. En må i hvert fall håpe på at en aldri blir pleietrengende og får behov for sykehjem. Det er vanskelig å vite sikkert hva som bør eller kan gjøres. En skulle jo tro det fantes penger her i landet. Kanskje staten må øremerke midlene som kommunene får overført, slik at de ikke kan brukes på noe som helst annet? Kanskje vi må satse på mer innvandring for å få nok folk til jobben som skal gjøres? For en må jo håpe at en slipper å gjøre det som skuespiller Lise Fjeldstad antydet, nemlig å «samle opp piller».