Den tidligere KrF-politikeren Olav Bergene Holm registrerer i et leserinnlegg her i lokalavisa at «det er tilsynelatende sterk misnøye med regjeringens tilbud i årets jordbruksoppgjør». Ja, det kan jeg bekrefte. Men det er ikke «tilsynelatende». Det er en sterk misnøye blant bønder over hele landet. Det er ikke uten grunn at #bondeopprør er satt i gang og bønder over hele landet aksjonerer. Mulig O. Bergene Holm synes bruddet i jordbruksforhandlingene er spesielt ubehagelig siden statsråden som målbærer regjeringas landbrukspolitikk kommer fra KrF?

Årets brudd er faktisk tredje gang jordbruksorganisasjonene bryter med regjeringa Solberg. Det må jo være noe med virkelighetsforståelsen som er fraværende i sittende regjering? Første brudd kom da Sylvi Listhaug fra FrP var statsråd i 2014. Økninga av kvotetak på mjølk fra 450 tonn for enkeltbruk og fra 750 tonn for samdrifter til 900 tonn for alle var provoserende. Videre økte den blåblå regjeringa støttegrensa for dyrehold fra kr 250 tusen til 500 tusen, og samtidig kutta ut taket på arealstøtte for drift over 800 dekar. I tillegg ble konsesjonsgrensene i de kraftforkrevende produksjonene for fjørfe dobla.

Signalet til bøndene var at stordrift skulle lønne seg på bekostning av små og mellomstore bruk. Kursen mot større enheter ble også applaudert av V og KrF. Landbruket er ei langsiktig næring og mye av politikken som ble vedtatt den gangen er det vi ser konsekvensene av i dag. Stordrift i norsk målestokk er åpenbart ikke så lurt som Solbergregjeringa trodde.

Vi må ha en landbrukspolitikk som fungerer for hele landet. For hvert år som går forsvinner omtrent to bønder om dagen. Gjenværende bønder sliter med å holde jordbruksarealet i hevd, særlig i Nord- Norge og på Vestlandet. Kornproduksjonen har falt, unntatt fjoråret. Økte krav til dyrevelferd og høyere kostnader til landbruksbygg krever større kapitalbehov, men mindre igjen til hva bonden skal leve av. De siste åra har jordbruksoppgjørets andel av statsbudsjettet ligget på omtrent 1,1 prosent, eller 16–17 milliarder kr. For tjue år siden lå det på tre prosent. Skal landbruket oppfylle Stortingets målsetting om økt matproduksjon på norske ressurser krever det rett og slett at bøndene virkelig blir motivert for oppgaven. Den motiveringa er det umulig å se i statens tilbud.

I valgåret 2017 ble det også brudd. Da med FrP statsråden Jon Georg Dale.

Jeg kunne sikkert trukket inn kursendringa i landbrukspolitikken som daværende landbruksminister Gunhild Øyangen fra Ap satte i gang på nittitallet også.

Landbrukspolitikken bestemmes sentralt. Lokalpolitikerne skal sørge for at vi beholder og helst øker arealet matjord i kommunen. Ikke tillate nedbygging. Likeledes sørge for at vi har tilstrekkelig med fagkompetente folk på landbrukskontoret. I tillegg skulle det bare mangle at vi lytter til og holder oss orientert med hva som rører seg i næringa lokalt, og sender signaler til våre representanter på Stortinget.

Fra før av veit vi at Olav Bergene Holm bærer på et eller annet nag til Sp, men det skal ganske magiske evner til for å få det til at «det økonomiske uføret som bøndene nå er kommet i, skyldes politikken til Sp». I tillegg trekker han på uforståelig vis også inn samvirkeorganisasjonene. Det får ligge denne gang. Men påstanden om et importvern som hindrer utenlandske produsenter å komme inn i det norske markedet, stemmer jo definitivt ikke. Ta en tur i butikken så ser du jo det! Importkvotene øker for hver gang EØS-avtalen reforhandles.

Avslutningsvis velger O.B. Holm å sitere et par dikt som fremstiller bonden på en måte ingen driftige bønder vil kjenne seg igjen i. Jeg mener «Den lille bonden» av Rolf Jacobsen beskriver virkeligheten på en mer realistisk måte, her et sitat fra avslutninga: «Nå kjenner han traktoren og rentene på lånet, når det skal betales. Men døren har han ennå litt på klem, den lille bonden. Han hører når graset gror og når jorda på nytt skal føde. Han som har tapt. Til nå. Men som vi kanskje må spørre snart om veien. Dit vi kom fra. Der det gror».