Larvik har etablert en kyststi langs Brunlanes og har prøvd å få lagt ut en til – i Tjølling. Det er noe med å komme seg ut i naturen og bli en del av den. Før var det opp til enhver å gå der man ville i utmark, nå skal turen gå langs merkede ruter. Før var det fri ferdsel, regulert av friluftsloven, nå har vi fått en regulert og styrt ferdsel langs kysten.

Mange kommer seg ut i naturen, men det har ikke vært uten belastning av naturen selv – selve målet for utferdstrangen. Både planteliv, insektliv og dyreliv har måttet tilpasse seg et storforbruk av naturen i en smal stripe langs sjøen. Problemet er ikke at folk går i urørt natur, men at alle går i den samme urørte naturen. Når flere tusen går samme stien, blir den samlede slitasjen stor. Vi som elsker naturen mest, er også de som er med på å ødelegge den, fordi vi bruker den mest, men ikke alle er like bevisst på dette.

Samtidig som friluftslivet er viktig for folkehelsen, er det fullt av paradokser. Svabergene bærer sine preg av slitasje, men det er kanskje vel så ille å se hvordan både dyrelivet og fuglelivet med hekking, egg og unger har trukket unna den blåmerkede stien som er sterkt preget av trafikk. Allemannsplikten handler enkelt forklart om å opptre varsomt og hensynsfullt overfor både naturen, dyre- og fugleliv, grunneiere og andre man møter ute på tur. Dette er ikke like lett når naturopplevelsen blir redusert til en kollektiv utmarsj.

Det er viktig å tilrettelegge så alle å kan komme ut i skog og mark på en miljøvennlig måte, samtidig som vi må legge om forbruksvanene våre. Også når det gjelder forbruket av den naturen vi har ansvar for å forvalte.