Gå til sidens hovedinnhold

Bullshit-arbeide

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Etter å ha studert kommunalrett og kommunal virksomhet, vært folkevalgt i en kommune i 10 år og deretter ansatt vel 20 år i en annen, mente jeg å ha noe bakgrunn for egne meninger. Men dette er historie, og de seneste tiårene har kommuner omorganisert og tjenesteområder skiftet navn. Og ikke minst, en svakt faglig fundert nyliberalisme som president Reagan og statsminister Thatcher sto i spissen for, synes nå å prege tankegangen både hos politikere og ansatte, som tror at kommuner nærmest kan drives som private bedrifter. Det er flere smitteveier for denne «pandemien», blant disse er «vaksinemotstandere» og innleide konsulenter. Med de store endringene har mye kunnskap dessverre gått ut på dato for mange av oss. Det svekker produktiviteten i samfunnet, er et demokratisk problem, og det kan gjøre oss mindre meningsberettiget.

Så da får man søke å oppdatere seg gjennom aviser og bøker, her David Graeber´s «Bullshit Jobs» (2018, 330 sider), hvor han opererer med fem hovedtyper av bullshit-jobber: flunkies, goons, duct tapers, box tickers og taskmasters. Dette er meningsløst, unødvendig eller skadelig betalt arbeid. I det videre skal bare nevnes noe av dette som muligens kan være aktuelt for kommunene – også Larvik? Nå er omfanget av slikt arbeide langt mindre i kommunene enn i det private næringsliv, for mens kommunene sliter med å dekke de faktiske behov, bestreber mange i næringslivet seg på å skape stadig nye behov for alt de ønsker å selge. Så jo mer privatisering og jo mer lik bedrifter kommune blir, dess mer bullshit må man regne med.

De fleste kommuneansatte kan gå hjem etter arbeidsdagens slutt og være tilfreds med at de har bidratt til beste for både enkeltmennesker og samfunn; også om de skulle tro at arbeidsgiveren oppfatter lønna deres mest som en slags bonus ved en meningsfull jobb.

1. Flunkies. Flunky jobs er underordnede stillinger som er til for å få en annen til å virke eller føle seg viktig. Tidligere ble mektige personer fulgt av et imponerende følge med tjenere. I England hadde velstående familier ansatt «footmen», uniformerte tjenere med hovedoppgave å løpe ved siden av vognen for å se etter humper i veien. Ved å kle på fattigfolk uniformer og gi dem mat, ble det også mindre fare for opprør.

I dag har «seriøse» virksomheter eller sjefer en skranke eller et forværelse hvor noen sitter og utfører ulike oppgaver. Når sekretærene tidligere etter hvert overtok flesteparten av sjefens oppgaver, kan man jo lure på hvem av dem som egentlig utførte bullshit-arbeid. Når en sjefs betydning vurderes etter hvor mange ansatt hun har under seg, blir dette et intensiv til å ansette flere og mot effektivisering.

2. Goons. Det viser her til ansatte med arbeide som har et aggressivt element, for eksempel militære som ville vært overflødige om ikke andre land hadde det samme. Videre nevner Graeber lobbyister, PR-spesialister, telefonselgere og forretningsadvokater. Alle har de en negativ effekt på samfunnet, og få vil savnet dem om de var borte. Han skriver at de fleste universiteter i Storbritannia har mange ganger flere ansatte på sine kommunikasjons-kontor enn banker eller fabrikker av samme størrelse, selv om for eksempel Oxford ikke trenger reklamefolk for å overbevise omverden om at det er et topp-universitet.

3. Duct tapers. Det er er ryddehjelper som er ansatt fordi eksempelvis datautstyret ikke fungerer som det skal, fordi det er problemer med organisasjonens struktur, eller på grunn av uhensiktsmessig standardiseringer av ulike arbeidsoppgaver. Altså opprydding i rot andre har skapt. Tradisjonelt har ryddejobber vært utført av kvinner, som har tatt ansvar for å roe folks nerver og megle fram løsninger på de problemer som har oppstått fordi sjefen har gått rundt og tråkket folk på tærne eller ikke oppfattet hva som har foregått rundt ham. Tilsvarende med teoretiske planer som gjennomføres uten nødvendig praktisk tilpasning, hvor de ansatte må leve med og forsøke å løse de daglige problemer. Noen ansetter dertil folk for å beklage de oppståtte problemer i stedet for å løse dem.

4. Box tickers. Dette er «spesialister» som skal sette organisasjonen i stand til å påstå at den gjøre noe som den ikke gjør; eksempelvis benytter tilgjengelige rapporter og kunnskap. På høyere nivå i organisasjonen bygger byråkratisk arbeid på at når man har introdusert formelle mål på suksess, blir «virkeligheten» det som finnes på papiret, ikke den faktiske situasjon som ligger bak. Videre oppfattes rapporter og presentasjoner lett som viktigere jo flottere de ser ut, og derfor kan det legges ned mye unødvendig arbeid i dette, kanskje for at ambisiøse sjefer kan si: «Å ja, vi har laget en rapport om det.»

5. Taskmasters. Disse kan deles i to grupper: Den ene gruppa omfatter de med oppgave å tildele andre oppdrag, som disse lett hadde kunnet skaffet selv. Den andre gruppa er de som har til oppgave å framskaffe eller skape nytt bullshit-arbeid, som andre må utføre, og så å veilede dem i hvordan dette «arbeidet» skal utføres. De fungerer da som rene bullshit-generatorer, eksempelvis å påse at de underordnede oppnår sine «produksjonsmål» og lage oversikter over dette. Noen blir også satt til å veilede folk som slett ikke trenger slik veiledning.

Kvantifiserbare metoder er et virkemiddel private virksomheter benytter for å vurdere ansattes prestasjoner. Når også kommunalt ansatte og andre pålegges å bruke stadig mer tid på å rettferdiggjøre hva de gjør, får de stadig mindre tid til å utføre det de egentlig skulle gjort. De som selv utfører slikt bullshit-arbeid, pålegger dermed andre det samme.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.