En skål for arbeidsfolkets kampdag

Skål: En takk og en skål for de som sørget for at oljeeventyret har sikret generasjoner framover en trygg pensjon.

Skål: En takk og en skål for de som sørget for at oljeeventyret har sikret generasjoner framover en trygg pensjon.

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

ByrundenJeg liker bønder. Bønder som henter opp av jorda det beste vi kan få på matbordet. Bønder som lager den reineste og beste melka i verda, og bønder som dyrker og steller med korn, frukt og bær som om det var deres egne barn.

Men jeg har ikke alltid kjent på den kjærligheten. Bøndene i hjembygda mi passet bestandig på å spre møkk den 1. mai. Det var ikke nok å jobbe for å demonstrere sin avsky mot arbeidernes kampdag, de skulle i tillegg spre eder og gylle (eller var det galle) på alle som anså dagen som en festdag.

Det provoserte arbeiderne på Bjølvefossen, det irriterte alle de 385 menneskene i bygda som stemte Arbeiderpartiet og som mente dagen burde markeres og derfor en gylden anledning til å stå på krava.

Fortsatt iler det lett i kroppen når jeg hører Internasjonalen og Frihetens forpost. Jeg kjenner at jeg knytter neven i lomma og sender varme tanker til de som sto på krava for oss etter krigen. Einar Gerhardsen, Trygve Bratteli, Knut Frydenlund og Jens Evensen for å nevne noen.

De mest ihuga AP-folka i bygda dro til Voss eller Ålvik for å feire 1. mai. Det gjorde ikke vi. Så trofast var ikke min gamle mor at hun fant det for godt å marsjere i tog for arbeidsfolks rettigheter. Først da jeg begynte å studere og havnet på Notodden, skjønte jeg alvoret i 1. maibudskapet. Der var sågar barnetog om morgenen 1. mai, og Internasjonalen var en del av barneoppdragelsen.

I de senere årene har jeg bivånet opptoget med litt lunken entusiasme og forundret meg over at både Carl I. Hagen og Høyrepolitikere skal blande seg borti arbeiderklassens festdag.

Noen ganger har jeg nøyd meg med å tusle bort i byen for å se og høre både opptog og taler, andre ganger har jeg hevet mitt glass i hjemlige omgivelser og kjent takknemlighet for de som løftet landet da det så som mørkest ut. Men nå har en av mine beste venner samlet noen av sine beste venner, Tjøllingbygdas beste arbeidsmenn - og kvinner, til et harraball uten like der både Frihetens forpost, Internasjonalen, Seiren følger våre faner og Samefolkets land(!) framføres med patos.

Og så skåler vi og takker Gerhardsen, Evensen og svigermor og hverandre for at det gikk som det gikk, og at det var Jens Evensen som fikk ansvaret for å fordele oljeressursene på norsk sokkel og ikke Monica Meland.

Det er det grunn til å ta en ekstra skål for!

Artikkeltags