Vi hadde telefonnummer 26 hjemme i Granvin da jeg var guttunge. Telefonsentralen lå i en gul murbygning like ved siden av oss. Der jobber søstrene Saghaugjen og de visste det meste om hvor alle var til enhver tid. En runde på telefonsveiva og du fikk det befriende ordet, «versågod», i andre enden. «Ja, eg skulde snakt med han Andres». «Ja, no saog eg han gjekk forbi akkurat. Trur han e på handelslagjet, svarte Lisbeth på sentralen og fortsatte: «Men eg kan setja deg yve til handelslagjet».

 

Etter klokka fem på ettermiddagen var tellerskrittene billige, og du kunne ringe lokalt for en slikk og ingenting. Da var de tida for skravling om strikkemønster, middagsoppskrifter og bygdesladder i timevis, og håpløst for en annen stakkar å slippe gjennom. Var det unevnelig viktig, kunne likevel Lisbeth på sentralen smette inn med en liten påminnelse og avslutte kjerringpraten på null komma niks.

Slik fikk du tak i de du trengte, og søstrene Saghaugjen fikk de opplysningen de ønsket gjennom å lytte til de samtalene de trodde kunne være nyttige. Strengt ulovlig, selvfølgelig. men den gangen var datatilsynet et ord ikke engang scienceficton- sjangeren drømte om.

Etter hvert ble det knapper å trykke på, det tosifrede nummeret fikk flere tall og Sahaugstausene på sentralen ble overflødige, og endte i hver sin gyngestol foran pausefiskene på NRK.

Den første mobiltelefonen jeg så var på begynnelsen av 90-tallet. Den var så tung at du helst burde bære den på ryggen, og ikke virket den heller.

Min første mobiltelefon fikk jeg på slutten av 90-tallet, og det var såpass sjelden vare at du skvatt hver gang noen ringte.

Tida har fart avgårde og telefonen det samme. Den er med overalt, brukes ved middagsbordet, leses i, skrives med, tas bilder med, minner deg på avtaler og vekker deg om morran.

Ingen tvil om at vi er blitt mer tilgjengelige. Du vet til enhver tid hvor ungene dine er, hva de gjør på og hvor de skal. Og får du plutselig ikke tak i dem, blir man både undrende og engstelig.

Du kan egentlig nå alle over hele verden hele døgnet om du vil.

Bortsett fra de ansatte i Larvik kommune da. De er for opptatt til å svare når lokalavisa ringer! Da savner jeg søstrene Sahaugjen som visste råd for alt!