Det er denne tida på året som er viet aller mest til å glede andre. Til å finne hyggelige gaver til familien, putte penger i gryta til Frelsesarmeen, i det hele tatt til å gi.

Desember er raushetens måned, og heldigvis får vi lønn med halv skatt. Vi kjøper ekstra mat, ekstra ditt og datt. Bare i helga som gikk, fikk vi se hvordan folk gjerne vil hjelpe dem som ikke har like mye som oss selv. Røde Kors juletre med gaveønsker fra de ungdommene som ønsker seg et håndkle eller sengetøy. Ikke Svea-jakke eller ny Mac.

Alle eksempler viser at vi gjerne gir når det er noe nært og håndfast.

 

Jeg har akkurat hatt en prat med Hiam Alchirout. Hun har innredet et syrisk rom i rekkehuset sitt på Nanset. Hjemlandet Syria er det snart ikke noe igjen av. «Verden glemmer Syria», sier hun fortvilet.

Det er ufattelige lidelser vi blir vitne til på nyhetene. Et Aleppo som er så utbombet at det ikke er mulig å forstå at det kan bo folk der. I flere år har folkene i byen levd med krig og lidelser. Nå skal opposisjonen til Assad tas en gang for alle, og det er de stakkars menneskene som bor der det går ut over. Barn som sitter fast under betongblokker, hjem som jevnes med jorda, gråtende foreldre som bærer livløse kropper.

Skal det ikke bli slutt på galskapen? Hvem kan påstå at de har vunnet noe som helst på denne krigen? Det må i så fall være mennesker som har mistet all respekt for menneskers liv.

Mens vi forbereder jul er det syriske folket levende bombemål i sitt eget hjemland. Tusenvis av dem som har greid å flykte, lever trøstesløse liv i flyktningleirer.

Hiam Alchirout og hennes voksne barn har kommet tilbake fra et par av leirene i Hellas, på grensen mot Makedonia. De var der for å hjelpe under Dråpen i havet. De møtte flyktninger som har bodd der i åtte måneder, og det ser ikke ut til at Europa åpner sine grenser for å ta imot dem. Mange har mistet håpet. De vil egentlig bare tilbake til hjemlandet for å dø.

I oktober har det kommet flere flyktninger over havet til Hellas og Italia enn tidligere. Men de er ikke lenger gjenstand for vår empati. Vi har stengt grensene. Det er ikke rom for dem i herberget.

I storpolitikk blir vi maktesløse. Men vi kan fortsatt være medmennesker og ønske flyktningene blant oss velkommen.