«Vær deltaker, ikke tilskuer!». Oppfordringen kommer fra prost Terje Fonk og seniorprest Jan Petter Terkelsen i forbindelse med at tusenvis skal gå i gudstjeneste de neste ukene. Og det var da enda godt at jeg leste saken om de uskrevne reglene for hva som er greit og ikke greit i kirka. For her kom tips jeg ikke hadde regnet med.

Litt lenger ut i samme intervju sier de to at barn er særskilt velkomne. Så hyggelig, tenker jeg, men mener de egentlig det? For videre oppfordrer de alle som har med unger, også til å pakke med seg en nødpakke for den lille timen i kirka. Som om man skulle på en togreise til Trondheim. «Ta med tykke sokker, rosiner, kjeks, bøker eller iPad», oppfordrer de. Hæ, iPad? Skal vi lyse opp julegudstjenesten med hundrevis av iPader?

 

Jeg fikk umiddelbart et bilde av juleaftengudstjenesten i Larvik kirke. Midt i juleevangeliet avbryter presten og sier: «Nå synes jeg det er litt urolig her, fint hvis gutten på andre rad kan ta fram iPaden sin. Og gi litt rosiner til barna på venstre fløy her, og vær snill å geleid de to små i midtgangen ut.» Før han fortsetter til en lysende og delvis lyttende forsamling.

Jeg husker en julegudstjeneste i hjembygda mi i Solør for et par år siden. Jesusbarnet, i form av en godt innpakket dukke, lå som vanlig i krybben i midtgangen. Midt under prekenen, løp en 3-åring opp. «Skal jeg vekke han?» ropte gutten. Slikt kan ikke annet enn å framkalle latter, også hos presten. En prest som for øvrig snakket like mye til barna som til de voksne.

Det er sikkert godt ment, rådet med å ta med en iPad. Kanskje er det et forsøk på å henge med i tiden. Men det skurrer litt når de samtidig råder oss til å følge med på hva presten gjør eller sier. For meg høres det ut som de er mest interessert i å stå og prate til seg selv, mens vi andre fordyper oss i Fantorangen.

Det kan godt hende, når jeg sitter der i kirka på julaften, med en 3- åring og 6-åring som vekselvis kjeder seg, krangler, fryser eller er sultne, at jeg helst skulle byttet ut salmeboka med en iPad. Og kanskje kommer jeg til å bite disse ordene i meg.

Jeg skal strekke meg til å ta med en rosinboks. Men iPaden min i Guds hus, den får du aldri.