BYBLOGGEN: Ein skigard kan'kje vara evig, veit du...

Ikke noe problem: På toppen var alt vel. men etterpå ikke så bra....

Ikke noe problem: På toppen var alt vel. men etterpå ikke så bra....

Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

SkråblikkJeg liker å holde meg orientert. Følger rimelig bra med på samfunnsutviklingen, oppdaterer meg på sosiale medier, abonnerer på Netflix og Sumo, kan de fleste funksjonene på iPhon'en min og følger tålig bra med på serier også utenom gamliskanalen NRK. Med andre ord: jeg har ikke grodd fast! Men jeg er ikke 30 år lenger. Det er ikke bare speilet som forteller meg det hver bidige morgen. Kroppen er i forfall, noe huet nekter å innse.

Der er jeg 30 og oppfører meg deretter. Nå må jeg ta rev i seila, bremse tempoet, sakke farten og begynne å oppføre meg som en 60-åring. For etter 14 dager på ferie i Hellas, endte jeg på ryggen da jeg endelig kom hjem. Årsak: Overmot, overdrivelser og overambisiøs.

Jeg så øyas høyeste topp allerede første dagen jeg kom. Ipsarion, 1204 meter over havet. Litt lavere enn de høyeste toppen hjemme i Granvin, men en glimrende målsetting når solsengene ble for harde og rumenske- og tyrkiske storfamilier holdt huskestue på stranda. Huet fikk aldri signalisert til kroppen at: «Hei! Du er ikkje 30 lenger!» Tre timer til toppen, mente lokalbefolkningen.

Nils-Erik Kvamme, journalist

Nils-Erik Kvamme, journalist

Vi passerte tyskere, sveitsere og hvor de enn kom fra, de unge fjellfarerne fra hele Europa. Vel to timer og tre liter vann senere var jeg og min kjære på toppen. Etter et par selfier og en sjokoladebit, snudde vi nesa nedover igjen og småløp fra fjellhylle til fjellhylle. Middelhavet ventet, og synet av en iskald Mythos servert i en fryselagret halvliter var motivasjon nok. Klart jeg kjente at det murret litt bak i ryggsøylen, men jeg var tilbake i mitt barnlige vestlandselement og følte meg sprek som en fole. Jeg tok ikke signalene på alvor dagen etter heller, og joggeturen som burde blitt avlyst, ble i stedet på godt over mila.

Nesta dag kom jeg knapt ut av senga. Jeg krabbet på toalettet, gikk baklengs ned trappa og smøg meg ned på stranda. Gudskjelov var det bare et par dager til hjemtur, og på flyplassen ble jeg velsignet av en tilfeldig norsk lege med et brett smertestillende som han raust delte med en skakkjørt 60-åring.

Så nå sitter jeg her nok en gang smertelig klar over at hovmod står for fall, og at jeg er et levende bevis for at «ein skigard slett ikkje kan vara evig, veit du».

Men om 14 dager skal jeg løpe Bergen Maraton. Joho, hvor det går....

Artikkeltags