Da Bybloggen ble introdusert i ØP, fikk jeg æren av å skrive den aller første. Og med dette skriver jeg min siste. For når dette leses, har jeg lagt bak meg min aller siste arbeidsdag i Østlands-Posten, som har vært min arbeidsplass i nesten 34 år. Nå har jeg sluttet meg til rekken av «privilegerte 62-åringer» som velger å gå av på AFP – avtalefestet pensjon.

I mer enn 43 år har jeg vært bladfyk på heltid. Nå skal jeg nyte pensjonisttilværelsen og forhåpentlig fylle den med nye, interessante oppgaver.

Interessen for journalistikk ble vekket allerede i skoledagene. Under gymnastiden jobbet jeg som frilanser og sommervikar i Nybrott, inntil jeg sommeren 1973 begynte som journalist i Rjukan Arbeiderblad. Under militærtjenesten var jeg vernepliktig journalist i Mannskapsavisa. I 1978 flyttet jeg hjem til Larvik-distriktet igjen, til jobb i Nybrott, før jeg 1. januar 1983 tok plass i Østlands-Postens redaksjonslokaler i Øvre Torggate/Kongegata. Det ble starten på drøyt tre spennende tiår.

 

Jeg har fått oppleve avisbransjen i rivende utvikling – fra bly til offsettrykk og til dagens dataverden, med nettavis og en mediebransje i total forandring. Jeg fikk være med på flyttingen til stort, moderne avishus på Borgejordet og videre flytting til Fritzøe Brygge. En stor overgang ble det også da familien Næss, som hadde eid ØP i over 100 år, solgte avisen til daværende A-pressen og vi ble en del av et stort konsern.

Som lokalavisjournalist har jeg vært innom det meste, også lokalradio. Foruten løpende nyhetsdekning, har jeg referert fotballkamper, håndball og annen idrett. Jeg har skrevet om kunst, litteratur, teater, musikk og lokalhistorie, dekket kommunestyrer og kommunale- og fylkeskommunale råd og utvalg, politi og rettsvesen, og ikke minst fått skrive en lang rekke personintervjuer.

Det har vært en spennende reise, men det som framstår viktigst i en lang aviskarriere er alle de flotte og interessante menneskene jeg har hatt gleden av å møte. Mange har jeg blitt godt kjent med – og ikke minst fått et godt forhold til. Nettopp møtet med forskjellige mennesker i forskjellige sammenhenger gjør at knapt noen arbeidsdag er lik for en bladfyk. Noe vil jeg savne, kanskje særlig alle mine gode kolleger, men, som skrevet står; det er en tid for alt. For meg gjenstår det derfor bare å hilse alle ØP's lesere og si takk for meg!