BYBLOGGEN: Den forbaskede alderdommen

Forbilde: Jeg har neppe levd like tøft som denne mannen, men er fornøyd om jeg holder stilen like bra.

Forbilde: Jeg har neppe levd like tøft som denne mannen, men er fornøyd om jeg holder stilen like bra.

Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

SkråblikkJeg har vært innom temaet tidligere, men gir meg ikke. Jeg vil bli gammel med fart, fest og fyll.

Jeg har med stor glede sett NRKs nye nettserie «Vikingane» og lært hvordan eldrepolitikken ble utført den gang vi oppførte oss som barbarer. Når du ikke var til nytte for samfunnet lenger, ble du plassert på ei berghylle og hoppet i døden for å være sikker på å ende i Helheim. Men apropos – eldrepolitikk i vikingtida er vel en overdrivelse å kalle det. Bare 1,2 prosent, eller vel én av hundre, ble 60 år i vikingtiden. Gjennomsnittlig levealder for dem som overlevde spedbarnstiden er anslått til 32 år.

Vi har kommet litt lenger heldigvis, og jeg ser med interesse på Arbeidepartiets nye eldreråd, som skal komme med ideer og forslag til utformingen av partiets eldrepolitikk for framtida.

De slår allerede fast at eldre er en mangfoldig gruppe med ulike behov, og til og med at de kan være en ressurs.

Nils-Erik Kvamme, journalist

Nils-Erik Kvamme, journalist

Tenk på det! Vi skal bli oppfattet som en ressurs og ikke bare en byrde. Aps nye eldrepolitikk skal være tilpasset den moderne alderdommen, der samfunnet må ta høyde for at man er eldre lenger, har bedre helse og mestrer ny teknologi. Selv om 40 prosent av dem som ser Dagsrevyen er over 65, betyr ikke det at man ikke er opptatt av andre ting utenfor de oppsatte tidspunktene.

Jeg vil hoftevrikke som Mick Jagger, juge som Kristian Valen, og trene som en Northug. Jeg vil drikke til klokka tre om natta, spise hummer på en tirsdag om jeg har råd, og drikke Amarone på en torsdag om jeg har lyst.

Og jeg ønsker å gi et bidrag, kanskje gjøre en bitte liten forskjell i ny og ne, gjøre noe andre syns er bra og ikke minst – kjenne seg fornøyd med at livet går oppover etter en litt tung periode.

Det kalles livet, og jeg vil leve det i fulle mon så lenge jeg kan. Derfor er jeg livredd for å førtidspensjonere meg, spise lange frokoster, vandre kilometervis i Bøkeskogen daglig og pendle mellom Torp og Arguineguin gjennom kalde vintre.

Så jeg står på.

Gruer og gleder meg, lever for morgendagen og gruer meg for å bli eldre. Selv om det visstnok forkorter levetida med seks, sju år.

Men mora mi er 98, så jeg har kanskje litt å gå på ...

Artikkeltags