Melsdagane, eller romjula som man sier her øst i landet, varer egentlig til 13. dag jul. Det er de dagene som ikke var så pass lite hellige at man kunne gå på besøk til hverandre, spille kort og ja, rett og slett ta seg en dram om det fantes slikt i huset. Og det fantes stort sett alltid der jeg kom fra. Endogtil i helligdagene i jula var det muligheter for en dram, et glass skummende godt øl eller noen brusende flasker sider. Og etter konfirmasjonen ble gjerne juletrefestene byttet ut med julefester. De begynte gjerne 2. juledag og ble arrangert i ungdomshusene i distriktet.

Aldri på samme dag, og på den måten var man opptatt med fest og fanteri hver eneste dag i romjula. En slitsom skikk, men du verden så morsomt. Det ble aldri servert eller nytt alkohol inne på festen og det man ønsket å konsumere av edel drikke, måtte man ha med selv og etter beste evne gjemme i ei steinrøys et eller annet sted på utsida. Det førte gjerne til at en majoritet av den mannlige festlyden stadig hadde ærend ute, mens dansekåte damer vaglet på pinnestoler i økende frustrasjon over reinlendere og parisepolkaer som stadig gikk tapt. En gullgruve for en avholdsmann med heng etter gifte kvinner, spør du meg.

 

Men mannfolka stakk innom i ny og ne, stadig blidere og for å ære sin tilkommende med en dans. Faren var naturlig nok at det gikk litt for fort rundt i svingene i springpolkaen, og at det ferske heimebrygget stadig ville opp og hilse på. Da kunne det hjelpe med en rolig vals, eller et blikk som kunne drepe.

Ofte ble det servert mat på disse festene og tradisjonen tro på vestlandet, handlet det om hakkasteik eller dravle. Lettyggelig mat med en konsistens som også kunne drepe, og slett ikke alltid passet til lettgjæret drikke. En reinlender til å toppe det hele, og helvete var løs!

Fisken fikk føde og danseskoene ble i hui og hast byttet ut med Romika-skoene som sto plassert et eller annet sted uti gangene sammen med noen hundra andre lignende par.

Festen var over og praten gikk ikke akkurat livlig neste morgen. At det var ny fest i neste grendelag dagen etter, var ikke til å tenke på. Men det er rart hva et par krumkaker, en smultring og løfte om at «i dag skal eg byrja eit nytt og betre liv ... trur eg ...» hjalp.

Ja, du kan nå tro!