BYBLOGGEN: Til alle som skal hjem til jul

Hjem: Er det ikke slik vi husker jul i riktig gamle dager?

Hjem: Er det ikke slik vi husker jul i riktig gamle dager?

Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

SkråblikkEn dag skal jeg skrive en julesang om å komme hjem. Ja, jeg hører du sier at det har mange gjort før. «Home for Christmas», «Driving home for Christmas» og hva de nå heter alle sammen. Men det er noe helt spesielt å komme hjem til jul. De som ikke har opplevd gleden i forkant, nedtellingen til du skal dra, forventningen som bobler, de vet sikkert ikke hva jeg mener. Fra første året jeg bodde på hybel på Voss, talte jeg ned dagene til jeg kunne sette meg på toget den knappe timen til Granvin, for å kjenne gleden av å være hjemme.

Slik var det helt til man fikk barn og rutinene ble endret. Men ingenting var gjevere enn de gangene man satte kursen vestover til vestlandsjul, pinnekjøtt, klukkende sterk sider og 5. dagsfest i ungdomshuset. At det var drittvær, kolonnekjøring over Haukeli, timelange køer og umulige kjøreforhold, har jeg nesten glemt. Lykken over å komme hjem, var altoppslukende. Mor i døråpningen med rause klemmer og sirupsnipplukt i håret, den samme julepynten på de samme stedene og det like skjeve juletreet som allerede var begynt å drysse.

Nils-Erik Kvamme, journalist

Nils-Erik Kvamme, journalist

Etter hvert har vestlandsturene blitt sjeldnere. Med jobbing i romjula ble det både for masete og fjellovergangene for utrygge.

Det var viktigere å lage sin egen jul. Sine egne tradisjoner som etter hvert blir uforanderlige. Jeg har ikke så mange, men min gamle mors sirupsnipper er blitt en spesialitet. Det samme med det skjeve og tynne juletreet som alle rister på hodet av.

Men det aller viktigste – kjenne gleden hos barna av å komme hjem. Den samme gleden du selv hadde og alltid lengtet etter. Skrytet for de gode sirupsnippene og mobbingen over det mildt sagt, lite pene juletreet. «Same procedure as ...» som den samme James'en som ruller over skjermen litt over klokka ni, sammen med en liten akkar og en juleklunk av årets juleøl.

Det er all grunn til å glede seg. Over livet, over jula, over samholdet og skåle for at vi bor i verdens mest fredfulle land.

Men det skal ikke stikkes under en stol at når mørket senker seg, når juledrammen løftes og pinnekjøttlukta kiler i nesa, så sender jeg en varm juleklem til hun i døråpningen der hjemme.

Kanskje har hun et lyst øyeblikk og står der med et lite håp om at vi kommer i år også!

Artikkeltags