Nå i disse #metoo-tider

Artikkelen er over 1 år gammel

Det er jul. Det er slaktetid. De får ikke min sympati.

DEL

Meninger«Det skal ikke være et problem å være født jente. Jenter skal ikke måtte begrense seg eller legge bånd på seg, fordi andre mener det,» uttaler den unge samfunnsdebattanten Sofia N. Srour i Tønsbergs Blad nylig.

Hun er datter av libanesiske foreldre i Norge og skriver om sosial kontroll.

Du har helt rett, Srour. Du har min fulle støtte. Det skulle bare mangle.

At jenter skal bli holdt tilbake i dagens Norge bare fordi de er jenter er galskap og totalt uakseptabelt. 

Det skjer ikke bare med jenter i familier som har utenlandsk opprinnelse. La oss være ærlige. #metoo-kampanjen har vist at den mye omtalte kvinnefrigjøringen i Norge, ikke stemmer like godt i praksis som i teorien.

Noen menn har rett og slett litt problemer med å innse at vi har kommet for å bli der vi hører hjemme – på samme trinn i trappa der respekt, betydning, likelønn og makt er noen av trappetrinnene. Vi må kjempe for å få lov til å gå videre oppover.

Kort hår

Jeg fortalte det til en kollega her forleden. Om den gangen jeg første gang ble klar over kjønn, og at det faktisk var noe som het gutter og jenter. Før det må alle bare ha tilhørt en masse, og for meg var alle barn noen jeg kunne leke med – uansett om det var ei jente eller en gutt.

Pappa tok meg med til barberer John på Storgata når håret måtte klippes, og da ble det selvsagt kort. Hjemme lekte jeg mest med nabogutten Kjetil. Ting var enkelt.

«Er du gutt eller jente?» Jeg husker det ennå. Gutten jeg lekte med var i tvil. Jeg så jo ut som jeg gjorde med kort rødt hår, kraftig og høylytt.

Jeg ble utrolig lei meg. For første gang hadde jeg en tanke om at jeg ville være jente, og gikk rett hjem og begynte å spare til langt hår. Men å være jente skal ikke innebære å få færre muligheter eller måtte finne seg i å bli seksuelt trakassert av menn som ikke har skjønt det.

Så jeg forbeholder meg fortsatt retten til å være både kraftig og høylytt.

Solidaritet

Jeg har aldri følt inni meg at jeg står tilbake for en mann. Jeg har ikke lært noe annet hjemme. Faren vår sa aldri til søstera mi og meg at vi måtte oppføre oss som «jenter» og mora vår foret oss med feministpropaganda. 

Jeg vil at andre jenter som bor her i Norge, skal ha den samme muligheten som meg. Det krever solidaritet fra oss andre.

Derfor skriver jeg dette.

Slaktetid

For vi kan ha det vanskelig nok selv om vi ikke har opplevd sosial kontroll fra fedre, familie og kultur.

Det koker for noen menn om dagen. Noen av dem som har tukla for mye, får svi. Og mange av dem som vet de har tukla, men som ennå ikke er svimerket som en mannsgris, skjelver i buksene. De kan når som helst bli kledd nakne.

Det er jul. Det er slaktetid. De får ikke min sympati.

#Meetoo-kampanjen har rast over oss i flere uker. I min egen avis har vi fått mail med spørreundersøkelse om seksuell trakassering. Mediebransjen vil feie for egen dør etter avsløringer om dårlig kultur. Kulturministeren ber bransjen skjerpe seg, for ellers vil ikke de flinke, unge damene søke seg dit.

Journalist Elisabeth Løsnæs

Journalist Elisabeth Løsnæs Foto:

Seksuell trakassering

Jeg har selv opplevd det to ganger i min 18 år lange karriere i ØP. Heldigvis ikke flere ganger.

Første gang av en kollega på julebord i ØP, andre gang fra en leder i konsernet da jeg var på jobbreise. Det gjør meg fortsatt litt forbanna.

Første gangen var jeg bare 25 år og ung vikar i avisa. Jeg sto ikke like sterkt som i dag. Da kollegaen min måtte unnskylde seg i etterkant, ba en leder meg om å ta turen til mannens kontor, slik at han slapp skammen med å gå «spissrotgang» mellom alle journalistene. Jeg hadde heldigvis guts nok til å nekte å gå til løvens hule.

«Skal vi gå da?»

Andre gangen var jeg på tur med konsernet. Etter en kveld ute i hyggelig lag – og uten foranledning – reiste en leder, uten tilknytning til ØP, seg opp og sa høyt til meg foran de andre deltakerne at nå var det på tide for oss å gå. «Ja, skal vi gå da?», sa han. Det kunne ikke misforstås at han mente at jeg skulle bli med til hans hotellrom.

Jeg var munnrapp og svarte tilbake. Jeg var tydelig på at det var uaktuelt. Kanskje lo jeg av han, men det ergrer meg.

Det er så nedlatende. Det skulle jo ikke være nødvendig å oppleve det foran mannlige kolleger. Jeg meldte ikke fra den gangen. Turen var over og jeg hadde mye å gjøre da jeg kom tilbake til hverdagslivet i lokalavisa.

Nå, i lys av Meetoo-kampanjen, fremstår oppførselen hans som helt håpløs.

På vei mot noe bedre

Jeg tror mange damer er redde for å si fra om urett som rammer dem. De er redde for å bli satt på sidelinjen, ikke bli regnet med, ikke få muligheter, bli stemplet som kranglete, sytete, hissige og vanskelige. Og det er ikke rart, for det er det som ofte skjer. Noen menn er jo seg selv nærmest. De tyr ofte til andre menn framfor å satse på ei dame. 

#Meetoo-kampanjen har rokket ved noe av dette. Det er ikke så legitimt å gå rett på samme hva du støter på. Ting er ute i det åpne rom. Folk kan se. Det er et framskritt, en utvikling videre mot noe bedre i samfunnet.

Artikkeltags