Gå til sidens hovedinnhold

BYBLOGGEN: Frustrasjonen til ei «flink pike»

Artikkelen er over 4 år gammel

Jeg er en skoleflink jente, og det har jeg vært siden den dagen jeg startet på skolen. Det skal vel ikke være feil å innrømme det? Jeg ba om ekstralekser på barneskolen, fordi det var gøy. Jeg øvde til enhver prøve, og scoret høye poengsummer – for på den tiden drev vi ikke med karakterer.

Da jeg startet i 8. klasse skjønte jeg hvor viktig det var å få gode karakterer. Alle snakket om det, og i følge andre var jeg heldig som fikk så gode karakterer. Selv syntes jeg ikke at jeg var heldig, jeg jobbet jo hardt for det. Men jeg bestemte meg for å fortsette med en god karakterrekke. Det kostet jo ikke så veldig mye. Trodde jeg da.

Jeg skal si det som det er; jeg jobbet ræva av meg for å oppnå de høyeste karakterene. Problemet var at jeg ikke innså det. Jeg ble det vi så fint kaller «flink pike», og alt jeg brydde meg om var karakterene mine. Jeg trodde de definerte meg eller noe sånt.

Men all denne jobbingen, alt strevet, hadde sin bakside. Som flere andre, skjønte jeg ikke det før jeg fikk på et par smeller. Folk rundt meg advarte meg mot å bli besatt av karakterer og prestasjon. Men det stadiet var allerede nådd.

Jeg imponerte da jeg gikk ut av tiende klasse og fikk vitnemålet mitt. Jeg fikk mye skryt for å være «flink pike». Så jeg gikk videregående i møte med forventinger om å fortsette karakterrekken min. Det var ikke like lett. Nye arbeidsmetoder, nye fag, nye lærere. Men jaggu jobba jeg meg ikke halvt i hjel for å holde det oppe!

På mange måter skulle jeg ønske jeg kunne stoppe å være «flink pike». Men hver gang jeg veier konsekvensene opp mot hverandre, vinner bestandig følelsen av å få utlevert en høy karakter. Akkurat hvorfor det skal være så forbanna vanskelig å takle noen middels gode karakterer, det skjønner jeg fortsatt ikke. For på én side ønsker jeg å endre det, men den andre siden hindrer meg.

Jeg vet godt at jeg ikke er den eneste som er slik, og «flink pike»-syndromet herjer overalt, dessverre. Det hender jeg skulle ønske noen bare kunne klaske til meg i fjeset, og be meg se ting i litt perspektiv. Jeg tror egentlig alle oss flinkiser ønsker det. Jeg tror vi trenger å møte frykten, og det kan være beintøft. Men vi mennesker er jo ikke lagd for å sveve gjennom livet heller. En dag skal jeg klare å drite i det, bare ikke akkurat i dag.
Jeg har en prøve i morgen, skjønner du.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.