BYBLOGGEN: Gi plass, la det være en selvfølge

Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

Det gikk noe opp for meg her om dagen. Jeg satt på toget fra Larvik til Oslo, og det tok ikke mer enn fem/seks stoppestasjoner før vognene nærmet seg fulle. Eller «fulle». Den stereotypiske nordmannen skal jo ikke sitte ved siden av noen. Vi er introverte skapninger, stort sett hele gjengen.

Jeg skal ikke si at jeg er noe bedre, for jeg også håper for hver stasjon toget stopper ved at jeg slipper spørsmålet «Eh, unnskyld, er det ledig her?». Angst er den nye folkesykdommen, sies det. Jeg er ikke langt unna overbevist.

Men da jeg, for noen dager siden, satt på toget, og det allerede ved Tønsberg begynte å bli «fullt», gjorde jeg meg en tanke. Jeg trenger jo ikke det ekstra setet ved siden av meg – veska mi tar seg ikke akkurat nær av å stå på gulvet. Jeg skal ikke stirre ut av vinduet eller unngå blikk-kontakt med de påstigende passasjerene. Jeg skal pent tilby det setet ved siden av meg. Og det var det ei som satte enormt pris på. Hun var gravid, og burde egentlig fått tilbudt plassene i første rekke. Det henger jo klistremerker som illustrerer nettopp det overalt i vognene. «Gjør plass for gravide og eldre». Men det tar de færreste hensyn til nå til dags, eller kanskje vi bare ikke tenker over at hun som måtte stå midt i kupeen, kanskje er gravid. Uansett er det noe litt fraværende med den tankegangen.

Denne gravide damen jeg nå hadde fått ved siden av meg, viste seg å være både hyggelig og takknemlig for at hun fikk sitte. Vi snakket litt sammen, og hun sa at det slettes ikke var normalt at hun fikk sitteplass på toget. Hun pendlet hver dag, og i rushtidene kunne hun bare glemme å lete etter ledige seter. Den selvfølgeligheten var på ingen måte noen selvfølge. Hun spurte om hun kanskje burde vært litt tøffere, spørre om noen kan ofre sin plass for ei som er gravid. Men det er vel ikke helt sånn det bør være? Hun skal ikke måtte trenge seg på og mase for å få sitte på toget – det bør vi andre bare skjønne at hun så klart skal få.

Hun hadde ett, lite ønske; at noen fler kunne tilby seg og gjøre det jeg hadde gjort for henne. Da følte jeg meg litt uvel, for jeg hadde jo egentlig også vært en av dem som håpet på å sitte «i fred». Men det var en oppvekker. Og jeg tenkte med meg selv at nå skal jeg søren meg slutte å være så introvert og egoistisk. Heller smile til folk, og gi plass til andre. La det bli en selvfølge.

Artikkeltags