BYBLOGGEN: Okei, dere voksne der ute, hvordan er det å være voksen?

Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

Okei, dere voksne der ute, hvordan er det å være voksen? Jeg undrer meg alltid over hvordan det er å styre selv, ordne alt og leve et voksenliv. I dag blir jeg 18 år. Jeg har mest lyst til å hyle. Både av glede, og av frustrasjon. Frustrasjon over å skulle ta lappen og være fryktelig ansvarlig. Men ellers gleder jeg meg. Enormt!

Det er liksom høydepunktet her i livet. Alle snakker om det å bli atten. Å bli myndig. Kjære vene, jeg skal stemme ved valg i år. Hvordan skal det gå?! Men det er tydeligvis superstort å runde 18, og nå er jeg endelig der selv.

Er det sånn at jeg våkner opp til en tydelig forskjell? At jeg kjenner på kroppen at jeg er myndig? Tør jeg mere nå? Skal jeg plutselig engasjere meg i politikk? Kan én dag forandre så mye? Det er omtrent hundre spørsmål oppi det lille hodet mitt. Men er jeg voksen når jeg er atten? Jeg er nesten redd for å bli eldre. Men samtidig kan jeg ikke vente. En kollega fortalte meg at det var en slags trygghet. Å kunne være så selvstendig. Det høres jo kult ut.

Jeg må nesten le litt av meg selv, altså. For denne dagen har jeg ventet på i årevis. Denne eksakte dagen. Jeg har sett for meg at jeg våkner opp skikkelig fresh, hopper rett i festkjolen og løper ut på verandaen for å sprette min første lovlige champagne. Om det blir akkurat sånn, det vet jeg ikke.

På den andre siden, derimot, er jeg litt redd for at det skal stilles enda høyere forventninger til meg nå. At jeg har så mye mer å strekke meg etter. For det er en slags trygghet i det å være barn også. Da vet man hvilke rammer man skal følge. Nå er jeg jo nesten fri. Herlighet, så rart. Lov til så utrolig mye mer. Mulighet til så mye mer.

Men nå er altså dagen her, og frustrasjonen og aldringsangsten min er bare bagateller. Om jeg ikke kjenner så mye forskjell når jeg våkner, gjør ikke det noe. Jeg trenger ikke å kjenne meg voksen på sekundet, for det kommer gradvis – har jeg i alle fall blitt fortalt. Og litt tilvenning er jo alltid greit.

Innen dagen er omme, har jeg nok klart å komme meg helskinnet gjennom familiefeiring (og en tur på polet) skal du se. Og jeg har nok lært at det å bli voksen ikke skjer på en dag. Så jeg kan slippe ned skuldrene nyte det – med et vinglass. Lovlig.

Artikkeltags