– Det var utrolige dager. Vi jublet og sang flere uker til ende.

Se også: Unike bilder fra jubeldagene i Larvik i mai 1945

- Folk flest strålte av glede. Plutselig kjente vi alle hverandre – fem tunge år med tysk okkupasjon, krig og elendighet var endelig over. Jeg glemmer det aldri, sa Finn Hagen i et tidligere intervju med Østlands-Posten.

Finn Hagen på Østre Halsen husker godt maidagene i 1945 da freden brøt løs. Selv var han tilknyttet Mil.org – Hjemmefronten – i Tjølling og hadde viktige oppgaver de første fredsukene. Men han rakk selvsagt også å delta i jubelen. Ikke minst husker han 17. mai 1945, da hele folket endelig kunne feire nasjonaldagen i frihet igjen.

– Deltakelsen var enorm. Byen var full av folk. Det kom en del regnskurer da toget gikk oppover mot Torget og Bøkeskogen, men det merket vi ikke – så oppglødd og glade var vi, sier han. Selve fredsdagen 8. mai var imidlertid den viktigste. – For meg er 8. mai en nasjonaldag i seg selv. Det er synd og skam at fredsdagen ikke blir markert enda tydeligere. 8. mai burde vært offentlig høytidsdag – på lik linje med 17. mai, sier Finn Hagen, som snart fyller 89 år.

Han blar ivrig i det gamle fotoalbumet vi har med oss. Det er fylt med blant annet unike Larvik-bilder fra de uforglemmelige maidagene i 1945 og som vi gjengir noen av i denne artikkelen. Albumet har tilhørt nå avdøde Reidar Håkestad. De ble nylig gjenfunnet på et loft av nevøen Kjell Håkestad, som har stilt bildene til rådighet for ØP. Reidar Håkestad var en ivrig fotograf, men om det er han som selv har tatt bildene i albumet, er uvisst.

– Jeg kjente Reidar, men enda bedre kjente jeg hans bror Gudbrand. Vi var gode kamerater. Under krigen kjørte vi melke- og godsruta i Tjølling sammen. Det var en nyttig jobb å ha, for da kunne vi frakte illegale våpen og utstyr. Mang en våpenlast ble brakt fra slipp eller de illegale båtlastene fra Sverige til Fjellvik og fram til depoter og skjulesteder rundt om i bygda. Det var flere depoter og dekningssteder rundt om i Tjølling. Blant annet hjemme hos Ludvig Larsen i Rekkevik var det folk i dekning. Et sentralt sted for både utstyr og dekning var Nordre Skisaker gård. Her ble folk holdt i skjul under dekke av å være gårdsarbeidere, før vi kunne få brakt dem videre – for eksempel over til Sverige – og vekk fra tyskernes klør, minnes Finn Hagen.

«Gutta på skauen» er en betegnelse som ofte brukes om de som var engasjert i Hjemmefronten og motstandsarbeidet under krigen.

– Det er noe misvisende. Riktignok var det en del som var «på skauen», blant annet for å ta imot flyslipp med våpen og utstyr. De fleste av oss var imidlertid hjemme mesteparten av tiden. Selv bodde jeg på Hovland i Tjølling, men jeg kjørte altså melkeruta og kunne komme meg rundt uten å vekke mistanke, sier han.

Da freden kom ble Hagen plassert i det såkalte politilaget i Mil.org i Tjølling.

– Vår oppgave var blant annet å arrestere lokale NS-folk og nazister. Vi fraktet dem inn til Larvik – til Munken, som var oppsamlingssted for de som var pågrepet. Bildene i albumet viser at Betanias lokaler tydeligvis også ble brukt til samlingssted for folk som var arrestert, men det kan jeg faktisk ikke huske, sier Hagen.

De første fredsdagene hadde Hagen og hans troppskolleger vakttjeneste på Øya.

– Tyskerne hadde en del store tømmerbrakker der. Rett ved – nærmere Lågen – var det en fangeleir for russiske fanger. Jeg husker godt da de endelig slapp ut. Det var helt vilt! Mange av dem raidet et tysk lager litt lenger nede på Øya, hvor de forsynte seg med sykler. De fleste hadde aldri syklet før. De gikk i bakken stup i ett, ble fulle av skrammer og skrubbsår, men etter noen dager hadde de lært seg kunsten og la ut på lange sykkelturer rundt om i hele distriktet.

Finn Hagen gikk i giftetanker da freden nærmet seg våren 1945. Men fredsslutningen førte til at han måtte utsette bryllupet.

– Meningen var at vi skulle gifte oss 5. mai. Signaler om at noe var i gjære fikk vi en tid før selve meldingen om Tysklands kapitulasjon kom på kvelden 7. mai, så vi måtte vente med bryllupet. Mil.org måtte jo være forberedt på det som skulle skje. Blant annet raidet vi den såkalte AT-leiren (AT sto for «Arbeidstjenesten») i Husebyskogen ved Tjøllingvollen, og brakkene der ble vårt hovedkvarter i fredsdagene. Vi forberedte oss også til ordensoppgaver. Mange fryktet at det kunne bli hevnaksjoner og at noen skulle ta loven i sin egen hånd. Det kunne skapt svært farlige situasjoner. Tyskerne var jo fortsatt her og mange hadde også tilgang til våpen, sier Hagen.

Farlige hevnaksjoner ble heldigvis unngått. Det var først og fremst glede og jubel som preget de første dagene med fred og frihet.

– Folk fant fram flagg som de hadde hatt liggende gjemt og strømmet ut i gatene. Det hele var en eneste stor fest. Jeg så imidlertid ikke noen som var fulle – det var bare dypfølt, ekte glede.

2. juni kunne Finn Hagen endelig stille bryllupspyntet i Tjølling kirke for å bli viet til sin Magna.

– Det var i grunnen like greit med utsettelse. Hadde vi giftet oss som planlagt 5. mai, måtte det bli borgerlig vielse – for de ordinære prestene var jo avsatt av nazistene. Nå var den riktige sognepresten kommet tilbake igjen og kunne vie oss, sier Finn Hagen.

Bare noen dager etter bryllupet måtte imidlertid Hagen sette kursen mot Oslo. To års tjeneste i Mil.org var ikke nok – nå ble han innkalt til militærtjeneste. Også det ble en spesiell opplevelse, så tett etter krigen – men det en annen historie.