Gå til sidens hovedinnhold

Dag Terje Andersen (1957 –): – Det var jo en forferdelig hendelse som bestandig kommer til å sitte i. Det er ikke noe noen gang som vil prege meg mer enn det

«Vi i Larvik 350» er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver uke i løpet av 2021 vil du i ØP bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350. Se mer på vi350.no, og på jubileets Facebook-side.

– Jeg satt i telefon med Jens, jeg. Han hadde hatt fri et par uker, og når det er lenge siden en har prata sammen så blir det jo litt sånn: «Har du fått tatt deg noe ferie? Har du fått vært litt med familien» og sånt først. Så før vi hadde kommet til det vi egentlig skulle prate om så hørte jeg noen si til ham at «det har smelt i regjeringsbygget». Selv satt han i statsministerboligen. Så hørte jeg ham si at «det må du finne ut av hva er for noe», og så gikk det bare noen sekunder før han sa: «Det har skjedd noe her. Jeg blir nødt til å ringe deg tilbake».

Det har gått ti år siden terrorhandlingene til Anders Behring Breivik når vi møter Dag Terje på en benk på Brufoss. Det var den tidligere Lardal-ordførerens idé. Det var også hans påfunn å ta med kaffe på termos, ei sjokoladeplate og is til journalisten, som takk for en is som gikk andre veien ved forrige korsvei. Settingen kler kanskje ikke temaet, men så var det heller ikke bestemt på forhånd at vi skulle komme i snakk om marerittet som var Utøya, og regjeringskvartalet. Det bare ble tema, da Dag Terje får spørsmålet om hvilken sak som har gjort sterkest inntrykk på ham gjennom over 40 år i politikken.

– Jeg holdt på med noe ute, hjemme. Dreiv og snekra. Og da Jens la på, så visste jeg ikke hva som foregikk. Utover ettermiddagen ble jeg orientert av justisminister Knut Storberget, og en del sikkerhetsfolk på Stortinget, med streng beskjed om ikke å komme til Oslo. Men jeg dro da innover dagen etter, og ut til Sundvollen. Var der gjennom natta fra fredag til lørdag. Og det var det sterkeste. Den natta. Å snakke med foreldre som fremdeles ikke visste om deres barn var på sykehus, eller lå på øya, i et forferdelig regnvær. Det kan ikke beskrives.

– 22. Juli var jeg stortingspresident. Og jeg skulle holde minnetalen i Stortinget. Jeg husker forberedelsene og gjennomføringa av det. Da var den natta på Sundvolden i tankene hele tida. At den minnetalen skulle gjennomføres på en ordentlig måte. Selvfølgelig mest for alle de som hadde gått bort, og de som var igjen etter dem. De som var skada. Det var så mange berørte både i høyblokka og ikke minst på Utøya. Jeg leste jo opp alle 77 navna i Stortingssalen. Alle navnene skulle sies riktig. Fakta skal være på plass, men også følelsesmessig sterkt, ikke sant. Med forberedelsen med Arve Tellefsen som skulle spille «Gabriels Oboe» rett før jeg holdt minnetalen. Ja, det var bare massivt.

– Det var jo en forferdelig hendelse som bestandig kommer til å sitte i. Det er ikke noe noen gang som vil prege meg mer enn det. Og det er like meningsløst, og fremdeles sånn at jeg kan våkne og tenkte at: «det her har ikke skjedd».

– Men det jeg kanskje husker aller best, det var en kveld en uke senere. Det var fredag. Fra Stortinget og opp til der som jeg har hybel, bruker jeg vanligvis et kvarter på å gå. Så hadde jeg sittet utover kvelden da, fordi jeg skulle ha minnehøytideligheten mandagen etter, og gjort de siste forberedelsene. Da jeg skulle gå fra hybelen og opp, så tok den turen som vanligvis tar et kvarter, den tok meg to timer. Det var folk som stoppa meg. Voksne mannfolk som gråt. Folk som hadde behov for å snakke. Og jeg husker at jeg traff en familie fra Vestfold som hadde reist inn for å legge blomster. Det var jo et blomsterhav utenfor Stortinget. Da brukte jeg altså to timer. Særlig den familien. Små unger som sier «kan du gå her uten livvakter? Da er det jo ikke farlig, da!”.

– Og det er et tankekors for meg i ettertid. Hvordan det har blitt med livvakter og sånt rundt politikere. At det bidrar til å skape frykt i samfunnet ellers. Jeg synes jo liksom at den gode løsninga på det egentlig ble vist den høsten da vi skulle åpne Stortinget igjen, og jeg skulle ta imot kongen. Da kom’n i åpen bil. Og det var nok veldig bevisst. For den sikkerheten som mange ganger er nødvendig. Den er det andre som bestemmer over. Men den skaper avstand, og den skaper utrygghet blant andre.

– Hva slags refleksjoner er det du gjorde rundt din egen rolle, og var det sikkert at du skulle klare det?

– Jeg måtte det.

– Hvordan er det du har behandla det? Har du forsøkt å analysere det? Går det an?

– Nei, for de fleste av oss så er det jo så irrasjonelt. Det som er åpenbart, det er de mest ytterliggående drivkreftene. Og der er det jo en del konspirasjonsteorier som er helt ville. Arbeiderparti-hatet er jo en del av det. Det er liksom den ene siden av det. Og så er det jo, det som er så farlig i dette, det er alle de som tar elementer av den retorikken og det hatet, og peker på andre mennesker som syndere for sin egen situasjon, eller mistenkeliggjør andres motiver. Det er jo det som gjør at dette her blir mye. Altså, det er så mange usanne historier i forhold til innvandrere, som mange dessverre er med på å spre, kanskje uten å vite at det er det de gjør.

– Denne historien har ikke et punktum. Det er noe vi kommer til å leve lenge med, og forhåpentligvis lære av. Det har vært to terroraksjoner i Norge. Begge to av hvite nordmenn som ville ta innvandrere, kan man si. Det er et tankekors. Og så har det vært en jobb med politisk oppfølging i forhold til sikkerhetstiltak, da. En ting all historie har vist oss, både når det gjelder terror, naturkatastrofer eller hva det måtte være, er å være forberedt på at den neste hendelsen ikke kommer til å bli akkurat lik den forrige.

– Hva er de viktigste tankene du opplever at du sitter igjen med etter dette her?

– Bevissthet om å ta til motmæle mot de holdningene som gjorde at det skjedde det som skjedde.

– Som ung i dag, og det møtet de får med reaksjoner på meningene sine i kommentarfeltene. Hva slags konsekvenser tror du det får en ny generasjon politikere?

– Det gjelder ikke bare unge. Jeg vil kalle det en trussel for rekruttering av vanlige folk til politikken også, jeg. Du kan til og med se det på kommunestyredebatter i Larvik. Noen ganger så er tonen så hard, at folk som man kunne hatt bruk for i demokratiets tjeneste, ikke vil utsette seg for det. Det er veldig uheldig, for hvis vi mister erfaringa som folk har ifra den vanlige hverdag, i frivilligheten, i jobb, i skole, barnehager, de som virkelig opplever å være i hverdagen. Hvis ikke de blir hørt i demokratiet, så blir demokratiet dårligere, og det er nok dessverre blitt sånn at det er så mange ubehageligheter at jeg er redd for rekrutteringa av vanlige folk som ikke vil utsette seg for det.

Kommentarer til denne saken