Gå til sidens hovedinnhold

De glemte barna

Ti personer skriver fast i ØP på lørdager. I dag skriver Adrian Salihu. Han er 27 år og kom til Norge da han var fire år. Adrian bosatte seg i Larvik i 2008, har vært aktiv i håndballmiljøet og gikk på idrettslinja på Thor Heyerdahl videregående skole. I dag bor han i Oslo.

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Norge er på mange måter et stort bokollektiv, der alle bidrar etter evne. Alle som har bodd i et slikt bokollektiv vet at man har ulike roller, som utfyller hverandre, men også er en konstant frustrasjonskilde. Man har den smarte, klageren, den politisk korrekte, arbeidsjernet, han som klarer seg på pappas penger og han som sniker seg unna gang på gang.

Det de alle har til felles er 17.mai feiringen hvert år. Når grunnloven skal hylles. For hadde ikke dette vært en årlig feiring, hadde man nesten glemt at man har en grunn til å bruke betegnelsen «vi» og «oss». Ulikhetene som er bærebjelken i bokollektivet, er så store at man ikke hadde hatt et bokollektiv uten. Det er det som skaper gleden, samholdet og spenningen med å bo sammen med andre. Slik opplever jeg det norske samfunnet i sin helhet. Vi forstår at vi er ulike, men velger å ta vare på hverandres behov. Så lenge man er en del av bokollektivet og husker å skrike når man blir tråkket på.

Før 2014 var ikke barns rettigheter grunnlovsfestet i Norge. Vi var verdens beste land å bo i, men vår grunnlov inneholdt ikke temaet «barns rettigheter». Vi kan selvfølgelig argumentere med at vi som samfunn likevel har hatt barn og unges rettigheter i fokus. Hele velferdssystemet er bygget opp for å ivareta barn og unges behov. Enten det er ved å ha like muligheter til skolegang, et helsevesen som ivaretar unge og voksne, eller at vi har et eget barnevern. Likevel er det ganske sjokkerende at det tok 200 år før våre aller viktigste landsmenn ble nevnt i grunnloven.

Med en fornyelse av grunnloven, fulgte også et større fokus på menneskerettigheter. Det bidro til at FNs barnekonvensjon i dag står sterkere i grunnloven. For selv om Norge skrev under avtalen 26.januar 1990, hadde ikke «vi» den samme beskyttelsen ifølge norsk lov. Vi var likevel heldig og vokste opp i et land fylt av muligheter og rom for å prøve og feile. Men var det slik for alle barn i perioden?

Noen eksempler på hva som står i FNs barnekonvensjon:

- Alle barn er født frie og er like mye verdt.

- Alle barn har rett til navn og nasjonalitet.

- Alle barn har rett til lek, fritid og hvile.

- Alle barn har de samme rettighetene.

- Alle barn har rett til å bli hørt og bli tatt hensyn til.

- Alle barn har rett til beskyttelse mot utnytting i arbeid.

Barns rettigheter - FNs Barnekonvensjon - Gi Barna Håp (gibarnahaap.no)

Vi er en betydelig andel voksne, som er klar over at det aldri har vært en selvfølge at barnekonvensjonen følges. Mye av grunnen til det ligger i betegnelsen av «Alle barn og unge». Vi er ikke inkludert i disse betegnelsene. Det er et paradoks hos noen som vil kalle seg for verdens beste land å bo i. Vi er en betydelig andel landsmenn, som verken tok det for gitt å ha retten til en nasjonalitet, retten til lek, fritid og hvile eller å være født fri. For da vi kom til Norge var vår hovedoppgave og første jobb i samfunnet å integrere våre foreldre.

Når vi samles i dag, ler vi ofte. Vi ler av historier fra flyktningleirer, historier uten sommerferier i påvente av pass, og arbeid for å spare penger til fremtidige ferier. Alle kjenner seg igjen i telefonsamtaler til lege, skole og andre etater på vegne av noen som hadde ansvaret for oss. Vi ler av at vi sjonglerte skole og jobb, mens Kari syntes det var tøft nok å våkne på morgenen etter enda en familieferie. I denne konstante latteren, ligger det også en skam. En skam som blir borte når man er i et rom med likesinnede, som har opplevd det samme. En skam som kommer tilbake hver gang man møtes med forferdede blikk av noen som har hatt de rettighetene vi ikke hadde. En skam som er så tung, at jeg kjenner meg utakknemlig når jeg skriver dette. Utakknemlig for at jeg i dag har et veldig fint liv, klarer meg godt og er en del av «Vi», «Oss» og bor i et bokollektiv.

Jeg har forståelse for at det etablerte «bokollektivet» den gang jeg kom til Norge ikke var i stand til å forstå behovene til nabojenta over gangen. Jeg har forståelse for at ikke alle i «bokollektivet» verken likte eller ville bli kjent med henne. Jeg har også forståelse for at de i «bokollektivet» som gjerne ville strekke ut en hånd, ikke hadde mulighet til det eller et felles språk å snakke. Det er derfor jeg velger å skrive denne teksten. For i et bokollektiv prioriterer man alltid oppgaver, for man rekker aldri å gjøre alt. Likevel er FNs barnekonvensjon det aller viktigste man kan følge. I mitt fremtidige Norge ønsker jeg å bidra til at vi som samfunn er mer inkluderende til våre nye landsmenn. For å klare det, må vi prioritere at «bokollektivet» setter det som en oppgave å inkludere nye naboer. Det er ikke statens oppgave alene å sørge for en god integrering i Norge.

Vi har alle et ansvar som en del av fellessamfunnet, for at alle barn og unge skal ha de samme mulighetene i verdens beste land å bo i. I fremtiden håper jeg at integreringsansvaret flyttes fra barn av innvandrere, til storsamfunnets hovedoppgave. For ingen barn og unge skal måtte ha som sin hovedprioritet å integrere deres foreldre. Det er og forblir vår oppgave.

Kommentarer til denne saken