Gå til sidens hovedinnhold

De rene og ranke

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Gi meg de rene og ranke, de faste og sterke menn,

De som har tålmod og vilje og aldri i livet går hen

Og selger min store tanke, men kjemper til døden for den.

(Rudolf Nilsen: Revolusjonens røst, 1926)

Miljøpartiet De Grønnes førstekandidat i Vestfold, Harald Moskvil, er ikke den eneste som er skremt av FNs siste klimarapport. Alle, med unntak av noen klimafornektere på høyre fløy, forstår at det må langt kraftigere klimatiltak til både i Norge og verden om våre barn og barnebarn skal overleve på denne kloden. De aller fleste forstår at vi ikke kan fortsette som nå. Klimaet er vårt felles ansvar. Da er vi er avhengig av en klimapolitikk som har tilslutning i folket og en regjering som har kraft nok til å gjennomføre den. Det er det stortingsvalget handler om.

Derfor blir det så feil og så lettvint når MDGs førstekandidat i Vestfold, Harald Moskvil, forsøker å fremstille seg selv som den eneste som har lest og forstått FNs klimarapport og derfor krever stans i all norsk oljeleting fra dag én under en ny regjering. Det er mulig dette kan ha en viss appell hos en del velgere i byene, men neppe hos kystbefolkningen som i større grad er avhengig av arbeidsplassene og inntektene fra oljeindustrien. Derfor snakker MDG lite om konsekvensene av et leteforbud.

Ingen, ikke en gang oljeindustrien selv, er i tvil om at vi nå ser slutten på oljealderen, at letingen etter nye olje og gassfelt vil ta slutt etter hvert som nye energiformer vil erstatte fossilt brensel. Egentlig er det tidspunktet for utfasingen av olje og gass vi diskuterer. For hvem vil satse milliarder på energiformer som verden ikke har bruk for? Derfor er ikke løsningen full stopp i all leting NÅ, men full satsing på elektrifisering av oljeproduksjonen, karbonfangst og lagring, fornybare energiformer som elektrisitet, hydrogen og havvind, ny batteriteknologi og bioenergi som kan erstatte inntektene og arbeidsplassene som fases ut i oljeindustrien. Det grønne skiftet må kort og godt gjennomføres med arbeidsplassene og velferden i behold. Og det burde det faktisk være mulig å enes om. Jeg tror også det vil være mulig å enes om at en ny rød/grønn regjering ikke vil åpne nye leteområder og tildele nye letekonsesjoner i framtida.

Når jeg innleder disse betraktningene med første vers i Rudolf Nilsens «Revolusjonens røst», er det fordi diktet minner oss om partisplittelsen på venstresiden for nesten hundre år siden med tre partier – Sosialdemokratene, Arbeiderpartiet og Kommunistpartiet – som hver for seg var «rene og ranke» og som derfor var mer opptatt av seg selv enn å bekjempe hovedfienden. For arbeiderbevegelsen var 1920-årene en politisk ørkenvandring. Først etter partisamlingen mellom Arbeiderpartiet og Sosialdemokratene, vant det forente partiet valg.

Men diktet er også uttrykk for en holdning til politikk, der politikk ikke lenger er det muliges, men det umuliges kunst. Det er skrevet i en annen tid og i en helt annen situasjon, men har fortsatt en relevans, nemlig den at partier som er «rene og ranke», som stadig stiller ultimative krav, som bare ønsker samarbeid på egne premisser, som aldri vil forplikte seg og som skyr kompromisser, melder seg ut av politikken! For dem er politikk en demonstrasjon, der makt og mulighet til å gjennomføre politikk er uten betydning.

Men jeg forstår selvfølgelig at det kan være behagelig å vifte med egen vimpel og heller søke nederlaget «med flagget til topps» når vanskelige saker skal behandles. Vi trenger ikke gå så langt, verken i lokalpolitikken eller fylkespolitikken, for å finne eksempler på dette når samarbeidet settes på prøve. Men i en regjering med flere partier, blir slik opptreden umulig. Da er det en for alle og alle for en. Og der har MDG og Rødt for lengst meldt seg ut.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 09:00.