«La oss holde fokuset på de mødrene som tror de har rett til å bruke barna som våpen i en krig. Jeg har vært ett slikt barn.»

BEKYMRING: Myndighetene oppfordrer deg til å melde fra hvis du er bekymret for et barn.

BEKYMRING: Myndighetene oppfordrer deg til å melde fra hvis du er bekymret for et barn. Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

TAKK, Elise! Takk for at du stikker hull i denne verkebyllen! Takk for at du tør å si det så mange andre tenker, men ikke tør å si. Takk for at du er ærlig, og likevel direkte og tydelig, skriver Hanne-Guro Ervik.

DEL

LeserbrevEtter leserbrevet skrevet av Elise M. Hansen må man bare skrive noen ord i retur.

Takk for at du står opp for noe av det fineste i verden; nemlig de fantastiske pappaene der ute som står i en endeløs kamp med bitre ekser.

Og allerede her burde vel jeg også påpeke at dette så klart ikke gjelder alle sammen. Ser jo at noen allerede hisser seg opp i kommentarfeltet. Slapp av, dette gjelder de sakene hvor begge foreldrene er like gode omsorgspersoner!

La oss holde fokuset på de mødrene som tror de har rett til å bruke barna som våpen i en krig. Jeg har vært ett slikt barn, vært vitne til det, hørt om det og alle vet det skjer – hver eneste dag.

Jeg kjenner også på det sinnet som vokser; Elise. Det gror seg til, og jeg blir mer og mer provosert. Jeg skammer meg også sammen med deg! Jeg skammer meg over å være av det kjønnet som klarer å lage så sinnsykt mye kvalme i barnefordeling etter brudd. Barnefordelingen. Smak på det ordet... Fordeling av barn? Akkurat som om det er en ting?

Barnets rett til å få være med begge foreldrene blir glemt i slike konflikter. Barna skal deles mellom foreldrene.

Du skriver at i deres brudd var fokuset på barnet. «Barnet mitt kom først. Uansett hvor vondt bruddet var eller hvor opprivende ting kunne være.»

Dette burde for meg være en selvfølge! Hvorfor er dette så vanskelig for noen? Og jada, jeg har da selv vært i ett kjipt brudd, men vi kranglet aldri om barnet!

Barnet vårt skulle få like mye tid med pappa som med mamma. Vi er like forbaska glad i ungen vår, og barnets rett er å få være like mye med oss begge, selv om vi begge såklart skulle ønske barnet var fast hos «egoistiske meg».

Nei, ingen vits i å diskutere det – sånn er det! Så får man heller krangle om de materielle tingene som plutselig begynte å bety så mye…

Og jeg kan ikke unngå å dra inn familievernkontoret. Kirkens familievernkontor, avdeling Sandefjord. Familievernkontor? Altså ett kontor som skal verne om familien? Kristent? Når man kommer hit, så merkes det allerede i korridoren at dette er ett er mammavern. (Oppslagstavlen der inne taler for seg selv.)

I følge Bibelen er det mannen som er familiens overhode, bare så det er sagt. Når man møter opp på familievernkontoret er vel allerede familien i ett brudd? Familieidyllen har slått sprekker. Samlivet er over.

Men på dette kontoret skal da mor og far i bitter konflikt verne om familien. Familien er ikke mer! Skjønn det a’! Og da støtter vi mor..

Hun som oftest har mest på hjertet, flest tårer, og har absolutt hatt det verst i forholdet med den mannen hun klarte å få barn med… Stakkars, mamma... Klart hun skal få ha barna mest!

I følge Bibelen er det faktisk ikke lov å skilles heller.. Det må skje store endringer hos kirkens familievernkontor. Og med dette satt på spissen så hadde det aldri vært brudd mellom en mor og far hvis vi forholdt oss til det kirken og Bibelen mener… Vi lever tross alt i 2018!

Kirken har da INGENTING med ett samarbeid mellom to foreldre etter ett brudd å gjøre! Dette kontoret må seriøst oppgradere seg, og gjøre noe med dette temaet: samlivsbrudd! (For jeg har ingen annen erfaring med familievernkontoret, så jeg skal ikke utdype meg om noe annet de kanskje er bedre på)

Vi har alle feil og mangler, både mamma og pappa. Men jeg mener at vi begge (stort sett) er like glade i barna våres og ønsker det beste for dem. Vi gjør det kanskje ikke likt i våres nye hjem, men det fungerer. Det skal gå bra.

Barnas største ønske er å være med begge foreldrene hver eneste dag, men når det ikke lar seg gjøre, la dem i det minste få være like mye med begge to! Og la for Guds skyld barna få fri fra dårlig samvittighet når de er hos den andre. Snakk pent om den andre til barna, glem ikke at dere faktisk fikk barn sammen.

Ha fokus på barna, og gjør det beste ut av situasjonen. At kompetente, velmenende mennesker ikke klarer å se sin egen rolle i en konflikt blir for meg en gåte.

Sier som Elise «Skam dere!», og jeg legger til «skjerp dere!».

Til dere som holder på slikt; glem ikke at barna vil bli store en dag. De kommer til å stille deg ubehagelige spørsmål om hvorfor ting var som de var når de var små. Husk at du å svare for deg.

Kanskje barnet, som nå er voksen, velger deg vekk som en konsekvens av det du gjorde når de var små. Så pappa ble «frarøvet» omsorgen da barna var små, men det er du som til slutt sitter alene og ensom… Tenk på den du..

Helt til slutt;

Kjære pappa. Du som står i en konflikt. Ikke gi opp. Husk at barna dine elsker deg og trenger deg.

Ikke la deg tråkke på og herse med. Ikke la barna komme til deg i voksen alder og spørre «hvorfor fikk jeg ikke bo like mye hos deg?».

Du er mer enn god nok, og i alle fall minst like god som mamma. Glem aldri det. Gi ikke opp. Gå i kampen om du må, men la våpnene (barna) ligge. Rett deg i ryggen, stå i stormen, solskinn kommer – jeg lover.

Og du? Vi er mange som heier på deg! Det er DU som verner om det viktigste i verden; barna våre.
 

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags