Reagerer vi når brannalarmen går? - om forebygging i barnevernet

Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Dagens media tegner ofte et dystert bilde av ungdom som strever.

DEL

LeserbrevDe dropper ut av skolen, de misbruker rusmidler, de begår kriminalitet og de har psykiske vansker. Og de begår drap. Dette er ungdom som voksne trolig har vært bekymret for i lang tid, kanskje helt fra de var små barn. Dette er ungdom som kan ha vært barn i barnevernets forvaring.

Barnevernets samfunnsmandat er å sikre barn og unge gode oppvekstvilkår, og gi nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. I denne sammenheng står forebygging sentralt.

Men hva er forebygging? Forebygging kan defineres som det å utføre noe som bidrar til å hindre eller begrense en uønsket utvikling (Havik, Nordstoga, Larsen & Veland, 2004). Men sett i lys av den stigmatiseringen som kan oppleves ved å bli en del av barnevernets omsorg og statistikk, hvor forebyggende er det egentlig å motta forebyggende arbeid fra barnevernet?

Et godt forebyggende arbeid i barneverntjenesten, avhenger av at det også foregår forebyggende arbeid på andre arenaer barnet oppholder seg på, som barnehage, skole og helsestasjon. En avgjørende faktor i forebyggingsarbeid er betydningen av relasjonen mellom barnet og den betydningsfulle voksne. Et godt relasjonsarbeid kan vanskelig måles, det kan kun oppleves. Barn og ungdom i faresoner har behov for varierte tiltak. Men kvaliteten på relasjoner de opplever, er overordnet valg av tiltak og metoder. I tillegg barnevernfaglige profesjonsutøvere i barneverntjenesten, står ansatte ved skoler og barnehager i en stjerneposisjon til å kunne danne denne formen for relasjon.

Spørsmålet er; når bør man starte det forebyggende arbeidet? Er det når familien ikke møter til kontroll på helsestasjonen? Er det når barnet i barnehagen kommer med mistenkelige blåmerker? Eller er det når ungdommen slutter å møte opp på skolen? Eller er det når den første bekymringsmeldingen har ankommet barnevernskontoret?

Barnevernloven kapittel 3 som omhandler forebyggende arbeid, presiserer at forebyggende arbeid er et kommunalt ansvar. Alle barn er alles ansvar. Et afrikansk ordtak sier at man trenger en hel landsby for å oppfostre et barn. Barn er derfor avhengig av gode voksne som har tid til å se, lytte og reagere, både i skolen, i barnehagen og på helsestasjonen. Og på alle fritidsarenaer der voksne møter barn og unge. Det er på den måten forebygging kan skje tidlig nok. Fagfolk generelt og de fleste av oss vil nok hevde at forebygging er mer hensiktsmessig enn brannslukking. Vi mener at det må forebygges så bra og så godt at barnevernets arbeid blir redusert til et minimum!

Statistikk fra ungdata viser at ungdom ruser seg mindre, begår færre kriminelle handlinger og trives bedre på skolen nå enn tidligere. Betyr det at forebyggingen har vært vellykket? Skal vi da si oss fornøyd med det? For ungdom som strever, betyr disse tallene lite. De kan ikke sole seg i glansen av denne vellykketheten, fordi sannheten også er den at mange ungdom ruser seg og det begås fortsatt kriminalitet. Altfor mange ungdommer dropper fortsatt ut av skolen og det er de siste årene identifisert en økning blant unge jenter som sliter med psykisk helse (Ungdata, 2016). I tillegg finnes det også ungdom som begår tragiske drapshandlinger. Hvor har forebyggingen feilet for disse ungdommene? Hvor har VI voksne feilet? Vårt arbeid og innsats på det forebyggende feltet er ikke ferdig!

Forebyggende arbeid er utfordrende og komplisert. Hva er det som gjør det forebyggende arbeidet så vanskelig? Velferdsstaten vår er opptatt av resultater - resultater som kan måles og telles. Tiltakene må tilpasses og være hensiktsmessige for barnet det gjelder, og ressurser må tilføres dem som skal utføre jobben. Effekten av forebyggende arbeid tar tid, er vanskelig å dokumentere og ikke minst måle. Derfor mener vi at det som ikke så lett kan telles, må fortelles av blant annet oss som barnevernspedagoger. Slik vi her forsøker å få fram betydningen av forebyggende arbeid og hva som skal til for å skape gode resultater som gjør at barn og unges «beste» ivaretas på en inkluderende måte.

Forebyggende arbeid handler altså, i positiv forstand, om å inkludere, integrere og ivareta alle barn og unge på en måte som sikrer dem gode utviklingsmuligheter. På den måten kan vi begrense en utvikling som er uønsket, og i verste fall frata ungdommen muligheten til å realisere sitt potensiale. Når en ungdom får oppfølging av barnevernet, for utfordringer som det ble ytret bekymringer for allerede på helsestasjonen, i barnehagen, i skolen eller på fotball-laget, har VI ikke da alle sviktet det forebyggende arbeidet med å fange opp barnet tidlig nok?

Det er godt dokumentert at det ofte brukes for lang tid før bekymringsmeldinger sendes til barnevernet (Havik et al., 2004: Kvello, 2014). Innen et barn kommer i barnevernets omsorg, kan skaden ha blitt mer alvorlig og sammensatt enn nødvendig. Arbeidet vil da bestå av å reparere fremfor å forebygge. Korttids vinning har blitt langtids tap! En stor del av arbeidet innenfor barnevernsfeltet består av brannslukking. Vi mener at fagpersoner og alle voksne som er del av barn og unges «landsby», heller bør være brannalarmer som utløses før det er «full fyr». Korttids investering i forebyggende arbeid blant barn og unge vil kunne gi langtids- og livstidseffekt for de berørte. I tillegg vil det gi en god samfunnsøkonomisk gevinst sammenliknet med summene som i dag brukes til omsorg, hjelp og behandling. For som vi vet; krenkede barn blir ofte syke voksne.

Så vær så snill alle voksne; vær brannalarmer!

Barnevernstudenter ved Høgskolen i Sørøst-Norge,

Ida Rønningen Vik, Lina Atkocaitiene & Trine Larsen

Kilder:

Havik, T., Larsen, M. Y., Nordsoga, S. & Veland, J. (2004). Barnevernet forutsetninger og gjennomføring. Oslo: Universitetsforlaget.

Kvello, Ø. (Red.). (2014). Oppvekstmiljø og sosialisering. (2. Utg.). Oslo: GyldendalAkademiske. 

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags