Det finnes gladhistorier i barnevernet, og jeg opplevde en nå. Tusen takk!

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

For snart 30 år siden hadde hun et ufrivillig og traumatisk møte med barnevernet. Et nytt møte nå fikk henne til å endre oppfatning.

DEL

LeserbrevFor nesten 30 år siden fikk jeg ufrivillig bekjentskap til barnevernet i Larvik. Bakgrunnen for barnevernssaken den gangen var at jeg gjentatte ganger fikk barn som ikke fulgte normal utvikling (autisme). BUP sendte en bekymringsmelding til barnevernet som igangsatte undersøkelser i hjem/miljø. Dette ble en svært traumatisk opplevelse for meg. Barnevernet fant ingen knagg å henge meg på. Stille og rolig forsvant disse fra livene våre, velvitende om at mor lå «hardt skadd på slagmarken».

«Jeg slikket sårene mine», bet tennene sammen, og fortsatte den store omsorgsoppgaven med seks barn, fire barn med spesielle behov (autisme). I kjølvannet av barnevernsaken dukket det opp «barnevernsangst», en knugende angst for at barnevernet skulle finne feil og mangler ved omsorgsevnen min. Jeg holdt på å jobbe meg i hjel. År etter år slet jeg meg fremover på livets vei. Barnevernet satt spikret i sinnet mitt. (Jeg forteller om livet mitt i boken «Komtrakten – en mors opplevelser og betraktninger, tett på autismens uforutsigbarheter».)

Endelig er alle barna mine voksne og jeg kunne puste lettet ut. Barnevernet glemmes ikke, og de er der enda, som svake skygger fra fortiden.

En av sønnene mine (med diagnose) bor i Larvik med kjæresten sin (også hun med diagnose). En dag får jeg telefonen som ryster meg inn i sjelen. Kjærlighetsbarnet er på vei. Barnevern skyggene fra fortiden hopper frem som et stort og skremmende uhyre. For nå kommer barnevernet!

Barnevernsmøte. Jeg grøsset der jeg satt på venterommet til kommunen. Med bankende hjerte følges vi til møterommet. Minnene fra fortiden, kalde møterom hos barnevernet, kalde kyniske mennesker popper opp i hukommelsen.

Gamle bilder fra fortiden stemmer ikke med virkelighetens barnevern! Hva har skjedd? Vi ønskes velkommen av tre hyggelige konsulenter. Møtebordet er hyggelig pyntet og forfriskninger serveres.

Ny barnevernsmetodikk presenteres oss: Familieråd, adoptert fra New Zealand. Mistenksomheten min slipper taket og jeg nyter det jeg blir fortalt. Svært lettet, ja også glad forlater jeg møtet med visshet om at barnevernet har fornyet seg til det absolutte beste!

Barnet blir født og flytter med tanten sin utenbys. Familierådet har gjort det mulig for barnet å vokse opp hos nær familie / slekt. Tilbake sitter det sønderknuste foreldreparet. Plaster på såret er at babyen skal vokse opp i nær familie.

Hva gjør så familiekoordinatoren for det sørgende paret? Jo, hun reiser til sykehuset og tilbringer en lang dag sammen med dem. Hun gråter og ler sammen med paret. Hun trøster og gir god omsorg! Ja, det finnes mange triste barneverns historier der ute, ja det er mye sorg der ute over familie bånd som brutalt klippes over.

Dette foreldreparet får dekt reise / hotel opphold utenbys av barnevernet for å opprettholde kontakten med kjærlighet barnet sitt. Og jeg, farmor må bare få takke på det varmeste barnevernet i Larvik for den fantastiske håndteringen av en kanskje litt annerledes sak. Jeg får lov til å være farmor. Det var ingen selvfølge!

Det finnes gladhistorier i barnevernet , og jeg opplevde det nå nesten 30 år etter mitt siste ubehagelige møte med dem. Nå er ringen sluttet. Tusen takk for den flotte opplevelsen dere gav meg og familiene våre!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags