Kommunalminister Sanner er raus, i hvert fall overfor dem som gjør som han vil. Et godt eksempel på hans storsinn fikk vi i adventstiden i fjor. Da hans reform så ut til å bli et eneste stort mageplask, delte han ut to millioner i uforpliktende julegaver til snille kommunebarn som fattet vedtak om sammenslåing før året var omme. Mon tru hva vi ville kalt slikt hvis det hadde skjedd i en bananrepublikk?

Nå er det ikke bananer som har vært mer eller mindre spiselige i Sanners prestisjeprosjekt, men gulrøtter. De største skulle være engangs- og reformstøtten, men svært få fant dem særlig fristende. Selv ivrige fusjonsfantaster erkjenner jo at strukturendringer er dyrt. Bare for treenigheten Sandefjord, Andebu, Stokke, de flinkeste i Sanners klasse, er det bevilget 70 mill. kr. Det gjenstår også å se om dette er tilstrekkelig til å dekke de rent pengemessige omstillingskostnader. Ølen og Vindafjord fikk 30 mill. for samme øvelse for vel ti år siden. Nå sies det at det ikke var nok.

I uskjønn forening med disse for mange heller udelikate grønnsaker lød allerede fra starten truende piskeslag. Om ikke kommunene var smarte nok til å ta grep frivillig, ville de etterhvert allikevel bli tvunget sammen, og da under hardere vilkår. Uttrykket "frivillig tvang" fra Ernas dager som kommunalminister fikk fornyet og mye sterkere aktualitet, og Sanner har vært en mester i å plante en skjebnetro om at sammenslåing blir det uansett. Heldigvis er det dem som er våkne nok til å huske det fortsatt gyldige Frivillighetsvedtaket fra 1995 og at dagens Stortingsflertall har presisert at det skal være reell frivillighet for kommunene som er med i prosessen. "Reell" bør jo bety at hverken direkte tvang, økonomisk strupetak eller det som verre er, kan brukes for å få fart på prosessen.

Fart på prosessen var det altså heller dårlig med høsten 2015 slik at det var nødvendig med påfyll i grønnsaksdisken i form av 50 mill i ekstra infrastrukturstøtte. Slike smøremidler fra vår felles pott går selvfølgelig på bekostning av dem som foretrekker lokale sjølråderett og/eller ligger slik til at sammenslåing er uaktuelt. Nettopp der er kanskje nye samferdselsløsninger mest påkrevet, men Sanners favoritter skal altså begunstiges. Den helt store suksessen uteble også for dette tiltaket, for hvor mange ekstra veimeter blir det på hver om mange går på samme agnet?

For å komme inn i kronologien må vi nå via julefesten fra innledningen. Når heller ikke den ga særlig effekt, dro Sanner et nytt kort ut av ermet. Tross tidligere lovnader om at ingen skulle tape på å si nei, kom et piskeslag med virkelig snert i. Forslaget til nytt inntektssystem førte til en vill jakt på kommunale partnere. Alternativet var svelt-i-hel. Forliket med Venstre førte til at straffen i verste fall blir halvert, og et eventuelt regjeringsskifte vil reversere økonomiske svekkelser innført for å få kommuner til å slå seg sammen. Grunnet et annet av statsrådens strategiske grep, hastverkselementet, var det nok ikke alle som rakk å realitetsorientere seg om dette før deadline 1/7.

Avgjørelsene blir altså tatt under sterkt tidspress influert av tvilsomme gulrøtter og skremsler av ymse slag. I samme øyeblikk som fristen går ut, forlenges den så. I kjent stil endrer Sanner spillereglene underveis. Selv med flere seire enn folkelig motstand skulle tilsi vil han ha flere inn i folden. Midt i agurktida passer det også godt med avisoppslag over gulrøttenes fantastiske effekt. Hof i Vestfold har fått sin skjerv av infrastrukturpotten, en rundkjøring til fire millioner. Ordføreren er av dem soler seg i glansen og signalisere hvor feil nei-sida tok. Hadde ikke hun vist det gode lokale lederskap Sanner skryter slik av, og gått i bresjen for avvikling av selvstyret, ville de aldri fått denne lykkens portal inn til bygda.

Dette er kjent taktikk. Da Erna var kommunalminister, dro hun blant annet til Tustna/Aure og sa: "Slå dere sammen, så blir det bru over Imarsundet! Ingen sammanslåing, ingen bru". Et knapt flertall sørget så for at Tustna kommune ble historie. Samme nøkkelen gjaldt for Bjarkøy om de skulle få ta del i samfunnsutviklinga. De som tviholder på selvstendigheta, kan bare ha det så godt og bli liggende der i evig isolasjon. Bare ett valg senere sto Bjarkøy uten representasjon i Harstad bystyre.

Bergens Tidende skrev nylig på lederplass om det de mente var helt urealistiske planer om bruer. For en av disse drømmene gjør Fusa seg til et anneks til Os på andre sida av fjorden. Tautrekkinga om traséen for E39 brukes for alt hva den er verdt. I Eid og Gloppen så de nok for seg at de skulle få et visst overtak på indre strøk da de ble lovet en håndfull millioner til utredning av bru dem i mellom, om de slo seg sammen vel å merke. At en eventuell realisering av prosjektet vil koste minst to milliarder er en helt annen sak. For en sammenslåing like lite naturlig som mellom Moss og Horten ble det nei med et nødskrik. Sandøy derimot har sagt ja til å bli en fjern koloni til Ålesund med håp om at det kan føre til realisering av gigantprosjektet Nordøyveien.

Eksemplene er alt for mange på at regjeringa på heilt utilbørleg vis lurer og kjøper seg til den sentraliseringa de ønsker. Det er ikke demokratiet verdig at det å gi opp sjølråderetten er en forutsetning for å få del i velstandsutvikling og utbygging av infrastruktur. Historia viser også det motsatte. En lokal forvaltning og folkevalgte med en ordfører som fremste ambassadør er svært viktig i kampen for å få slike goder, mens de som mister sin selvstendighet ofte blir stemoderlig behandlede utkanter i storkommunen.

Sanner & Co. syns gjerne folket er sta, men skal man virkelig finne seg i å bli behandlet som eselet med lokkemiddelet dinglende på en stang framfor nesa? Utdelinga av godsaker til de veldresserte fortoner seg like uverdig. For at Norge ikke skal havne i kategorien land vi neppe liker å bli sammenlignet med, hjelper det lite å bytte ut banan med gulrot som første del av ordet.