Eiendomsutviklere og føre var-prinsippet

Av
DEL

Leserbrev
En behøver ikke lete lenge for å finne eksempler på saker der det har oppstått uenigheter om utbyggingsprosjekter. Eiendomsutviklere retter sin misnøye mot enten fylkesmannen, kommunal administrasjon, byggesaksavdeling, planutvalg, politikere, interesseorganisasjoner eller naboer til prosjektene som stikker kjepper i hjulene for planene deres slik at framdrifta ikke blir som ønsket. Godt støttet av førstesideoppslag og dobbeltsidige artikler i lokalavisa klager de sin nød over sendrektighet og økonomiske tap, og noen vurderer å gå til søksmål. Men kanskje burde man gi seg tid til litt selvransakelse også?

For mange av eiendomservervelsenes vedkommende burde det være innlysende at prosjektene er risikable fordi det er åpenlyse interessekonflikter innblandet. I ØP 21/4-20 er Eiendomssanering AS utålmodig med å komme i gang med sine to store prosjekter på Risøya i Stavern: Risøyhavna og Risøybukta. Jeg er ingen forretningsmann, men en profesjonell eiendomsutvikler burde ha skjønt allerede før planene kom opp til behandling at en så omfattende, risikabel, mangesidig utfordrende og innviklet sak vil ta tid. Og renteutgifter vil påløpe.

Førsteutkastet til Risøyhavna ble avvist av planutvalget. Først og fremst pga. manglende magemål fra utbygger som kraftig utfordret gjeldende reguleringsplan for Risøya. Det gjaldt både byggehøyder og krav om stedstilpasset arkitektur. Lokkeagnet med spleiselag på Risøykanalen var heller ikke nok til å få kommunen med på laget. Den forsinkelsen burde utbygger forutsett selv. Etterpåklokskap er kanskje lettere, men også den kan gi god og nødvendig læring.

Nytt forsøk fra utbygger blir seinere lagt fram. Litt nedskalert, men nå uten kanal. Omtrent samtidig legges det fram planer for nabotomta, Risøybukta. Hver for seg og sammen er de fortsatt risikoprosjekter. Eiendommene ligger på et tidligere søppeldeponi. Grunnundersøkelser har påvist helsefarlige stoffer over grenseverdier flere steder. I de fleste prøvetakingene er det riktignok målt «akseptable» verdier av en rekke miljøgifter, men summen av alle målingene burde være grunn nok til bekymring. Miljøteknisk rapport sier da også at det ikke kan utelukkes forurensning som ikke er avdekket. Erfaringer fra utbygginger på søppeldeponier andre steder i landet har vist både helseskader, gassing, setningsskader og resultert i både søksmål mot kommune og utbygger, påfølgende rettssaker, erstatninger og konkurser. Statens forurensningstilsyn og folkehelseinstituttet arbeider med justering av sine veiledninger for utbygging på søppeldeponier. Det burde ikke være overraskende for Eiendomssanering AS at saksbehandlingen tar tid?

Det foreligger også flere andre utbyggingsprosjekter på Risøya. Til sammen blir det godt over 200 nye boenheter + en bobilcamping som vil medføre økt belastning i krysset Risøyveien/Larviksveien som ikke er proporsjonert til å avvikle nåværende trafikk.
Begge prosjektene til Eiendomssanering AS ligger i strandsonen som langs Oslofjorden etter hvert er blitt svært nedbygd til tross for restriksjoner. Naboen til Risøyaplanene er et av Vestfolds viktigste gruntvannsområder, kanskje det viktigste i Larvik med et rikt fugleliv. Her er yndet hvilested for fugler på vår- og høsttrekk, beiteområde og hekkeområde for sjøfugl, vade og svømmefugler og en variert småfuglbestand innafor strandsonen. Inngrep i søppeldeponiet vil kunne føre til enda større utlekking av miljøgifter til sjø.

Utbygging i området vil utvilsomt forstyrre og påvirke fuglelivet i området. Og vi vet at fuglelivet allerede har nok trusler og utfordringer. Det biologiske artsmangfoldet er truet av at vi mennesker forsyner oss bit for bit av grønne lunger. «Grønn omstilling» er ikke bare en debatt om oljeutvinning og fornybar energi, men også om andre verdier som ikke måles i kr/øre. Nasjonalt og globalt jobbes det med en avtale for naturen, på linje med Paris-avtalen for klima. FN har påpekt at trusselen mot det biologiske artsmangfoldet utgjør en like stor fare som klimautfordringene på jorda. Nasjonalt har regjeringen bedt om en plan for beskyttelse av sjøfugl.

Larvik naturvernforbund og Ornitologisk forening/avd. Vestfold er svært skeptiske til utbygging i området som er den siste grønne lungen på Risøya. Norsk Ornitologisk Forening har sterkt søkelys på å beskytte områder med våtmark, grunnvann og myr. Men ingen gode planer og intensjoner vil noen gang ha en virkning om det ikke også handles lokalt. Da bør lokalpolitikerne være seg ansvaret bevisst, vise mot og bruke «føre var-prinsippet» i stedet for å la seg presse av eiendomsutviklere som ikke har fulgt det prinsippet da de ervervet eiendommene. Vi kan ikke gang på gang la natur bli den tapende part, selv ikke i koronatider når deler av næringslivet sliter.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags