Kommunal husarrest!

FØLER MED DEM: Jeg føler med Ole Reidar, Silje og alle de andre som fremdeles har livet og drømmene sine på vent, skriver Høyres Marie Offenberg.

FØLER MED DEM: Jeg føler med Ole Reidar, Silje og alle de andre som fremdeles har livet og drømmene sine på vent, skriver Høyres Marie Offenberg.

Av
DEL

LeserbrevDet gjør vondt å lese om Ole Reidar i ØP 23.5.19. Han beskriver hvordan han siden 2015 har hatt vedtak på Brukerstyrt Personlig Assistent (BPA), men ikke kommer i gang med ordningen og i mange tilfeller er satt helt på sidelinja i sitt eget liv. Han som var så glad da han i 2015 endelig fikk BPA, og gledet seg til sitt nye liv! I stedet sitter han fremdeles alene i leiligheten sin, uten familie i Larvik, mens aktiviteter, seremonier og opplevelser som du og jeg er med på og tar som en selvfølge, kommer og går - uten at han får deltatt.

Høyre og de andre borgerlige partiene har kjempet for BPA-brukernes rettigheter ikke mindre enn to ganger i kommunestyret i løpet av siste periode. Men vi har dessverre ikke flertall og får ikke de rødgrønne med oss. BPA er en rettighet til frihet, likeverd og samfunnsdeltakelse for funksjonshemmede, innført av H/Frp-regjeringen i 2015. Brukerstyrt betyr at personen har et vedtak på et visst antall timer fra kommunen, og selv bestemmer hvem som skal ansettes, hva assistenten skal gjøre, når det skal gjøres og hvor. Timene er altså styrt av brukeren – derav navnet. BPA kan organiseres på to måter; enten kommunalstyrt - hvor kommunen organiserer hjelpen, eller brukerstyrt - hvor personen selv er arbeidsleder og styrer timene.

Private eller ideelle organisasjoner kan ta arbeidslederrollen for de som ikke kan gjøre det selv. Men ikke i Larvik! Her vil nemlig det rødgrønne flertallet at personlige assistenter skal være fast ansatt i kommunen, og ikke via andre organisasjoner. Her snur politikerne seg vekk og velger å overse urettferdigheten de funksjonshemmede opplever.

Uloba er organisert som en stiftelse, og er en av flere som tilbyr BPA-tjenester rundt om i kommunene. Stiftelsen er eid av brukerne, og alt overskudd kanaliseres tilbake til bedre tjenester for disse. Men det rødgrønne flertallet vil ikke ha den slags i Larvik. Her skal de kommunale assistentene heller ikke være arbeidsledere, slik Uloba tilbyr. Ideologi og rigide prinsipper har tatt over for medmenneskeligheten overfor Ole Reidar og flere andre i Larvik som tilfeldigvis sitter i rullestol.

BPA-ordningen er lagt opp slik at man skal kunne velge å spare timer og bruke disse til for eksempel ferie til utlandet. Men ikke i Larvik! For her har det rødgrønne flertallet bestemt at kommunale assistenter heller ikke skal kunne bli med på utenlandsturer slik private/ideelle organisasjoner tillater, og gjør hele tiden. Dette er et brudd på BPA-intensjonen om likeverdig samfunnsdeltakelse, og minner mer om kommunal husarrest. BPA på reise er også en forutsetning for at funksjonshemmede kan stå i jobb, og BPA skal nettopp være et verktøy for å gjøre funksjonshemmede til aktive samfunnsborgere i utdanning og jobb.

For en tid tilbake slo flere nasjonale medier opp saken om Silje Ludvigsen fra Larvik, og hennes skuffelse da hun innså at drømmen om å reise på ferie til London allikevel ikke skulle gå i oppfyllelse etter at BPA-vedtaket ble fattet. Og dette synes altså flertallet av de politisk valgte i Larvik er greit! Jeg føler med Ole Reidar, Silje og alle de andre som fremdeles har livet og drømmene sine på vent.

Velgerne glemmer fort, sies det. Jeg håper imidlertid at de merker seg hvordan de rødgrønne politikerne gjør vedtak som rammer personer med hjelpebehov i Larvik, og at de husker det frem til nytt kommunestyre skal velges i september.

Marie Offenberg

Larvik Høyre

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags