Sviket mot de eldre

Av
DEL

LeserbrevDet sies at et samfunns kvalitet skal kunne bedømmes etter hvordan det behandler sine svakeste grupper. Eldre på institusjoner må sies å være en svak gruppe.

Det er forstemmende å lese finansminister Jan Tore Sanners uttalelser om at det er de eldre som har skylden for landets økonomiske utfordringer. Å gjøre noen til syndebukker er typisk for regimer som det demokratiske Norge ikke ønsker å sammenlikne seg med, slik som Nazi-Tyskland (jøder, sigøynere og psykisk utviklingshemmede) og Stalins Sovjetunionen (kulaker). Jeg vet om helt andre grupper som har skylden for disse utfordringene, og Sanner burde istedet kritisere sine direktørvenner - som, til tross for enorme formuer og inntekter, betaler altfor lite i skatt til fellesskapet - eller til fiskale flyktninger som har slått seg ned i land med lave skatter.

Sanner skremmer velgerne bort fra Høyre. Under Erna Solbergs år som leder har Høyre utviklet seg fra å være et folkeparti til et parti uten folk.

Min mor ble født i 1929. Det var i samme år som børskrakket i New York City, som førte til økonomiske nedgangstider. Hun gjennomlevde de harde 30-åra - et tiår dominert av arbeidsledighet, streiker, arbeidskonflikter og fattigdom. Det ble som regel fisk til middag hver dag, fordi det var rimeligst.

Så kom fem krigsår (1940-1945). Skoleelever trasket i flere kilometer etter et egnet skolelokale, fordi tyskerne hadde beslaglagt skolene. Realskoleelever opplevde også at klassekamerater, som kanskje hadde felt en kritisk ytring mot okkupantene og Nasjonal Samling, ble sendt til avhør på Gestapo-kontoret. De heldigste slapp unna med en skarp irettesettelse. De mindre heldige ble sent til Grini, og de uheldigste ble skutt.

Flykamper, bomber og utrygghet preget livene til nordmennene. Jeg lurer på om den priviligerte Sanner hadde ønsket å bytte ut sin sorgløse ungdomstid på Oslo Vest med den som ungdommene opplevde under den andre verdenskrig: Rasjoneringskort, matauk, omsydde klær, ertekaffe og krisekrem. Det er disse ungdommene som Sanner i 2020 kaller «den økonomiske utfordringen».

Etter krigen ble de lovet fagre løfter om de ville delta i gjenreisningen av landet. Krigsseilerne ble sveket av Gerhardsens regjering.

Hvis Sanner tror at dagens sykehjemsbeboere lever et luksuriøst liv, ja da tror han feil. Jöran Rubensson, tidligere leder for Sveriges Pensionärers Riksförbund, skrev et meget godt innlegg i avisa Expressen. Det kom på trykk 31. januar 2020. Rubensson skriver om svenske forhold, men det er stor grunn til å tro at det er liknende forhold i Norge, Han hevder at eldreomsorgen ikke står øverst på listen over prioriteringene som gjøres mellom kommunenes ulike virksomheter. Rubensson påpeker også at rekrutteringsspørsmålene ikke blir prioritert. 27% vil forlate yrket innen tre år, mange vil gå av med pensjon og tilstrømningen av nyutdannede er lav. Eldreomsorgen er også den grenen i Sverige med flest sykemeldte.

I Norge er det slik at det er budsjett - og ikke behov - som styrer personalbemanningen. Dette setter både kvalitet og sikkerhet i fare. Dette fører til at sykehjemspersonalet føler seg stresset og oppgitt. Sykehjem lider av underbemanning. Slik er også situasjonen i Larvik, slik som på Yttersølia sykehjem. Alt dette dreier seg om penger. Politikk går ut på å prioritere: Prioritere riktig. Norge er ett av verdens rikeste land på grunn av oljemilliardene. Prøv å fortelle dette til de som bor og arbeider på sykehjemmene. Jeg oppfordrer medlemmene av Larviks kommunestyre til å undersøke eldreomsorgen grundig. Snakk med de som føler problemene på nært hold.

Dagens sykehjemsbeboere er i grunnen en takknemlig gruppe å diskriminere. De har lært seg nøysomhet og klager lite. Derfor er det oss «unge» som må ta opp kampen for dem. I motsetning til «unge» herr Sanner respekterer jeg nemlig de eldre menneskene og det de har gjort for oss som lever i Norge i 2020.


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags