Koronakrisen

Av
DEL

LeserbrevKoronakrisen får følger for så mangt og for så mye. Det finnes ingen erfaring med hvilke sosialøkonomiske konsekvenser en nedstengning av et helt land medfører. Det har aldri hendt før. Men likevel setter økonomene i gang med å spå om en lang og dyster framtid med et nesten økonomisk ragnarok før vi er tilbake til noe som ligner Norge før krisen. En slik spådom er like mye å stole på som når de tipper oljeprisen og Norges Banks rentefastsettelse eller når de skal forklare hvorfor den norske krona er mindre verdsatt enn den dansk og den svenske.

NHOs leder Almlid påstår skråsikkert at økonomien vil være preget av koronakrisen i minst 10 år. Hva mener han med det? Og hvor har han det fra? Hvordan krisen vil ramme, hvor krisen vil ramme hardest og hvor mye den vil koste, vet ingen. Det eneste vi vet er at de nederst på rangstigen vil bære de tyngste byrdene. Som alltid.

En noe nølende regjering under press fra Stortinget har satt i verk tiltak uten å kunne beregne de økonomiske følgene. Nå gjelder det å redde liv. De eldre og de svakes liv. Kostnadene er nesten uvesentlige. Og det er rosverdig. Holdningen kvalifiserer nesten til toppkarakter. Etikk og moral trumfer økonomi. I kampen mellom pengene eller livet har livet vunnet. Det skjer ikke ofte. Spennende å se hvor lenge det varer.

Noen av de tiltakene og løsningene som er valgt og funnet nødvendige for å føre oss gjennom koronakrisen, og noen av de følgene pandemien allerede har hatt, kan vise seg å være så gode og så fornuftige at de vil være å foretrekke og å anbefale også for tiden etterpå.

Noe som er viktig å bevare også etter pandemien, er at de som vanligvis lider av statsfobi, de nyliberalistiske markedstilhengerne, nå holder enten helt kjeft, som i seg selv er positivt, eller de deltar i koret for å få statlig hjelp. Hjelp fra en stat de har mistrodd og som de har følt seg truet av, er nå blitt deres beste venn. En stat som de anklaget for individets frihetsberøvelse, ønsker de nå at skal gripe inn for å redde både dem og deres fobier. Ingen ser ut til å ha noen forestilling om eller tro på at deres bejublede og – etter deres mening – et velfungerende marked skal kunne løse koronakrisen.

Adam Smiths usynlige hånd ser ut til å ha blitt enda mer usynlig enn vanlig. De som fremdeles elsker Amerika, opplever nå hvordan et liberalistisk styringssystem ikke takler en pandemikrise. Hvordan smitten spres i liberalistenes USA. Ledet av en klima- og koronafornekter med statsfobi.

Spørsmålet må stilles til de som fremdeles tror på rene markedsløsninger: hvordan skal en pandemi bekjempes? Det må tenkes gjennom, for den neste pandemien er like om hjørnet.

De har neppe noe svar, for nå er det like før mange tidligere markedsfrelste heiser det røde flagget på 1. mai og fornekter, som en bibelsk Peter, sin nærmeste fortid, da "de jævla sosialistene" skulle knuses.

Liberalistene opplever nå en stat og statsapparat som de kan stole på. De opplever at de selv er avhengig av et samarbeidende fellesskap i krisesituasjoner. Tilliten til våre folkevalgte, til våre administrasjoner, til våre fagfolk, er avgjørende. En tillit liberalistene aldri har hatt. Nå er det snakk om å gjøre ting sammen, dugnad er mantraet. Fellesskapet og lagånden det primære. Og viser seg å være det eneste alternativet i en pandemikrise.

Og panikken brer seg blant de statskritiske i Høyre. Kristin Clemet føler seg glemt og tilsidesatt og krever klapping også for de private bedriftene. Torbjørn Røe Isaksen tar et oppgjør med sin markedsliberalistiske ungdom, hyller første mai og ber historieløse høyreungdommer ikke å provosere på denne dagen. Samtidig hevder han selvsagt at hans parti med sin politikk er et arbeiderparti på lik linje med partiene på venstresiden.

Jan P. Syse, en tidligere statsminister fra Høyre, sa en gang på 80-tallet at Arbeiderpartiet stjal Høyres klær mens de badet. Arbeidsminister Torbjørn Røe Isaksen stjeler ikke bare de klærne Arbeiderpartiet har lagt fra seg på stranda, han stjeler hele venstresidens garderobe. Og det gjør han på første mai i koronaens tid. Da samholdstanken og solidariteten virkelig har vist sin verdi.

Forhåpentligvis så er dette signaler om at koronapandemien allerede fungerer som en slags vaksine mot den ytterliggående markedsliberalismen. Det er å håpe at vaksinen har lang varighet.

Røe Isaksen henvender seg til historieløse høyreungdommer og ber dem om å studere historien. Det er kanskje også en idé for ham selv. For Høyre har gjennom hele sin historie vært en bremsekloss mot sosiale reformer og som bare motvillig har stemt for endringer som venstresiden har lagt fram. Det gjelder Lov om allmenn stemmerett for menn i 1898, Lov om åttetimers arbeidsdag i 1919, Lov om Alderstrygd i 1936, Lov om Husbanken 1946, Lov om Lånekassen 1947, Lov om Uføretrygd 1961, Lov om Arbeidsmiljø 1956, Folketrygdloven i 1966. Lov om selvbestemt abort 1978.

Høyre stemte riktignok for de fleste av disse lovene når de skulle vedtas i Stortinget, men ikke i noen av dem satt de i førersetet. Ingen av disse lovene ble vedtatt under en Høyrestatsminister. Kanskje noe å reflektere over for Røe Isaksen mens han leser den politiske historien på nytt. Denne gang med koronabriller.


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags