Fortsatt hviskes navnet Sylvette

DEL

MeningerDet er noe spesielt med benker. Men en benk er ikke en benk. De beste benkene, og de har vi heldigvis mange av i Larvik, har utsikt. Og det er når du tar deg tid til en rolig stund på disse at tankene kommer.

Som da jeg forleden tok en stopp på Tollerodden. Ytterst på fjellet mot fjorden, på Ballastberget, på den grå og slitte plankebenken, er det utsikt ut mot både hav og horisont, og inn mot byen der den ligger med sitt amfi opp mot selve Bøkeskogen øverst på raet.

Og for å ta det med én gang. Det er ikke like hyggelig å se opp mot rekka av staselige bøkekroner oppunder himmelen. For det er nede fra Tollerodden og andre steder ved fjorden vi se ser sårene etter sykdom og hogst de siste årene. Noe som forteller om at det ikke bare er kommunens økonomi som er under press, men også byens stolte skog.

Men disse betraktningene skal mest handle om det vi IKKE ser.

Og med fare for å spa fram begravde skjeletter og helle bensin på et bål som ikke engang har synlige glør, så synes jeg oppriktig det er synd at jeg ikke kan sitte på benken og skue bort på Sylvette på den andre siden av Krabbedammen. Laget av vår salige æresborger Carl Nesjar, godkjent på Larviks mest omtalte fotomontasje. Der mester Picasso, vår samtids kanskje største kunstner, skrev sin godkjenning til at hans verk Sylvette, inspirert av kvinnen Lydia Sylvette David fra byen Valauris, kunne oppføres i den lille byen ved fjorden, langt der oppe i nord.

Neste år er det 50 år siden han satte sin signatur på bildet med montasjen han hadde fått av sin venn, Carl Nesjar.

"Sylvette"-montasje p Tollerodden

"Sylvette"-montasje p Tollerodden Foto:

Jeg har mine røtter på Torstrand. Jeg husker glade dager på Tollerodden. Lek på plen og fjell, og bading, først i Krabbedammen, og så fra fjellet, og jeg synes fortsatt Tollerodden er en av de aller fineste plassene i Larvik. En bynær oase som jeg har et nært forhold til. Men ingen «hellig» plass som man ikke skal kunne gjøre noe med.

Plassen har fått hevet sitt bruksområde på en svært positiv måte etter at Tolleroddens Venner med Hilde Borgir i spissen for en skare av frivillige har nedlagt et imponerende arbeid gjennom mange år for å restaurere og skape liv i Archerhuset.

For selv om Tollerodden er flott som den er, der du kan søke stillhet på benk, svaberg eller gressplen, så er det bare positivt at folk ferdes der, og at det skjer ting. Det har mange konserter og arrangementer vist.

De åra Sylvette-debatten raste, med varierende styrke, ofte med storm i kastene, fra høsten 1970 til våren 2004, mente halve byens befolkning at skulpturen ikke bare var stygg, men også ville ødelegge Tollerodden for evig og alltid. Andre jublet og mente det ville være en attraksjon og en unik mulighet for å markedsføre Larvik.

Jeg synes det ville vært flott å sitte på benken på fjellet og se det rundt 15 meter høye monumentet med byen i bakgrunnen. Det ville vært et landemerke, en attraksjon som jeg tror ville skapt mer liv til en by som trenger det. Noe som ikke minst vil være et positivt innslag nå som det jobbes med å realisere en gjestehavn rett nedenfor.

Hvorfor skriver jeg så dette nå? Hvorfor dra opp igjen det som splittet byen? Hvorfor spa opp noe som er dødt og begravet?

Fordi det fortsatt hviskes på navnet Sylvette...

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags