Lørdag 16.11.2019 – da byen mistet sin hukommelse

ELENDIGHETEN: Jeg hilser på en mann under en paraply. Det er krimforfatteren. Han er ute i regnet med hunden og vil ta det hele i øyesyn. Som to sotete bokormer blir vi stående og mimreakke en stund over elendigheten som slikker sine røde tunger mot himmelen.

ELENDIGHETEN: Jeg hilser på en mann under en paraply. Det er krimforfatteren. Han er ute i regnet med hunden og vil ta det hele i øyesyn. Som to sotete bokormer blir vi stående og mimreakke en stund over elendigheten som slikker sine røde tunger mot himmelen. Foto:

Av
DEL

MeningerPling! Lørdag kl. 09.05: Dette er en melding fra Larvik kommune. Vi har brann i Larvik bibliotek ...

F ..., hva, hvor, hvem? Jeg gnir natten ut av øynene. Ruller ut av sengen. Hvor er brillene? Brann! Biblioteket! Hvem spøker med sånt en årle novembermorgen? Aldri godt å vite i disse postfaktuelle tider. Herregud, ER dette virkelig sant? ... ber folk i område (hm, skrivefeil) fra biblioteket ned mot fjorden om og holde (hm, ny skrivefeil, er det fake news likevel?) dører og vinduer lukket.

Stabber inn på badet, bretter opp fjeset og dynker rynkene med vann. Sjekker fjesboka. Jo da, noen har allerede publisert bilder. Jeg får på meg noen filler, vakler ut i regnværet og inn i bilen. Kjenner røyken i det jeg ratter forbi Festiviteten. Noen sjeler er alt på plass utenfor biblioteket. Røyken velter opp av kløverhattene. Brannbilene sender lange armer med klør på inn i infernoet og river løs sinkplater. Flammene slikker opp og små ivrige hjelmer med slanger spruter vann på den røde hanen som galer i den grå demringen. Dette ser faktisk jævlig ille ut. Men ingen bærer ut kulturskattene innenfor. Er de allerede ødelagte?

Treffer Ståle. Han har vært tidlig ute og knipset. La ut bilde på fb. Kanskje Festiviteten kan bli en ny mulighet, mumler han.

Hm, ingen dårlig idé. Har ikke rukket å tenke så langt. Ennå ikke skikkelig våken. Hva med bøkene? tenker jeg i stedet. Tja noen kan vel erstattes. Men arkivet, magasinene? Hele byens kollektive hukommelse! Herregud, ligger det noe symbolsk i dette? Her går byens historie opp i flammer! Vår egen lokale variant av biblioteket i Alexandria! Den flerkulturelle oasen som siden åpningen i 1984 har vokst til å bli vår udiskutabelt viktigste kulturarena. Med sine beroligende bokreoler og beste venner gjennom et langt liv. (George Brandes: Bøker er våre beste venner. Selv når de vender oss ryggen.) Pris fikk bygningen også. Selv om den manglet, og fremdeles mangler, det siste kløverbladet. Noe symbolsk i det også? En straff for at man aldri tok seg bryet med å bevilge penger slik at trekløveret kunne blir det firkløveret som skulle bringe liv og leselyst og udelt lykke til store og små larvikinger.

Hilser på kjenninger. Bibliotekarene. De står og holder om hverandre. Er tydelig preget. «Barneavdelingen ble rammet først, men nå har det spredd seg!», sukker en. «Se der, flammene står opp av hatten over voksenavdelingen. Men det skal visstnok ikke brenne inne i selve biblioteket», kommer det håpefullt. «Men røyken ødelegger vel det hele?» undrer jeg. Og noe sprinkleranlegg har dere vel uansett ikke der. For vann er vel nesten en enda større fiende for bøker.» Hm, jævlig dette!

Kultursjefen er på plass, hilser og rister på hodet. «Nå blir det vel ikke noe problem med å finne poster på budsjettet framover», prøver jeg meg. En bløt morsomhet oppi all tragedien. «Nei, det gjør nok ikke det», nikker han. Jeg slentrer videre. En brannkonstabel forteller at det hele startet i en container. At det skal være en identifisert person som står bak. Orker ikke å tenke sånne tanker. Ikke tiden for skyld og anklage nå. Men dobbelt tragisk!

Slentrer videre. Ser nye flammer slikke opp i det grå novemberhelvetet ettersom stadig flere sinkplater brettes til side. Det er bare tre og plank under. Friskt frokostsnadder for sultne flammer. Hva tenkte de på, de som tegnet og konstruerte dette bygget? At det ikke var så farlig med sikkerheten her. Det er jo bare bøker?

Ser ordføreren ta plass i det våte gresset ved parkeringsplassen. Med lysende neonvest. «Fryktelige greier», sier jeg. «Ja, fryktelig!», svarer han. «Bruker du det mye?», undrer han. «Vokste opp på biblioteket da det befant seg på Farrisfabrikken og senere på Skotta, men har kanskje ikke vært like maurflittig bruker de siste årene», medgir jeg. «Men låner av og til romaner her. Har ikke plass til flere bøker hjemme». «Ikke jeg heller», sier han. «Har flyttet i leilighet og da måtte jeg kvitte meg med mye».

Hm, tenker jeg. Kvitte seg med bøker. Ja, de ryker først. «Men det åpner seg kanskje muligheter i all tragedien», forsøker jeg meg. «Hva med Festiviteten og Rombern? Hvis vi gjenreiser det gamle badet mellom så kan det bli et praktfullt bibliotek, nede ved fjorden der det bør ligge. Slik det nå skal gjøre i Oslo». «Jasså, du har allerede begynt å tenke i sånne baner», smiler han. «Ja, kanskje litt vel kvikt, og strengt tatt ikke min idé», sier jeg. «Men må jo se framover», legger jeg til. «Selv om det er fortiden som brenner. Gratulerer med ny jobb, forresten». «Takk!».

Jeg tar ordfører’n i hånden og tusler mot bilen. Har ikke rukket å spise eller få i meg kaffe. Styrtet ut i ørska da det plinget på mobben. Uten at jeg skjønte hvorfor. Skulle jeg liksom hjelpe til? Bære ut bokskatter? Det ville de uniformerte neppe syntes var en strålende idé. Eller var det det et nedrig katastrofekick som trigget? Neigu, ikke. Kanskje logret det i det gamle ØP-genet. Dette måtte dokumenteres! Som om ikke det ikke kom til å bli dokumentert etter alle kunstens regler og vinkler i denne våre nye og sosialmedierte virkelighet.

Nå ja, hvem kjenner menneskenes innerste motiver, tenker jeg og ser at politiet endelig har kommet til, gjerdet av området og brysker seg ved sperringene. Jeg fortsetter mot bilen og hilser på en mann under en paraply. Det er krimforfatteren. Han er ute i regnet med hunden og vil ta det hele i øyesyn. Som to sotete bokormer blir vi stående og mimreakke en stund over elendigheten som slikker sine røde tunger mot himmelen.

For det er en del minner som flammer opp denne morgenen. Lutter gode minner! Fra lesesalen i kjelleren, ikke av de mest tiltalende, riktignok, krumbøyd over gamle aviskompletter og gulnede dokumenter. Fra avishyllene og bokreolene. Boksutsalgene om sommeren. Fra de mange bibliotekarene som har kommet og gått. En gang kunne jeg navnene på samtlige og var på dypt nikk. Fra bokbad i barneavdelingen. Ikke få storinger jeg har badet der. Ambjørnsen, lurer på hvordan han tar det hele, forresten, Kjærstad, Torill Brekke, Ketil Bjørnstad, Jan Erik Vold osv. osv. Min gode, men nå mer henfarne compadre Triztan Vindtorn. Pluss en drøss andre arrangementer jeg har overvært. Og deltatt i. Sist om Sylvette-skulpturens skjebne. En annen kulturtragedie i denne byen. Et helt kulturhus har det blitt, dette trekløveret på den gamle badetomten. Byens viktigste, som sagt! Tar en diskusjon med hvem som helst om akkurat dét!

Herregud, plutselig velter det fram med ett. Alt som bøkene generelt og biblioteket spesielt har betydd og betyr for mitt eget liv. Ja, hvor viktig kultur egentlig er. Livsviktig er det! Det er rett og slett limet i samfunnet. Det som skiller oss fra apene. Jernbane, ja vel! Men intet kan måle seg med et velassortert bibliotek!

Håper de bevilgende myndigheter nå virkelig innser det i tiden framover!
Med en dose patos: Biblioteket har brent, leve biblioteket!



Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags