Når anledningen byr seg

SAMMEN: En kommune er ikke først og fremst en organisasjon, det er et sted. Det er på tide at vi utvikler det sammen! skriver forsker Lars Ueland Kobro.

SAMMEN: En kommune er ikke først og fremst en organisasjon, det er et sted. Det er på tide at vi utvikler det sammen! skriver forsker Lars Ueland Kobro. Foto:

Av
DEL

LeserbrevByer og tettsteder over hele Norge er stiavhengige. Stiavhengighet er det når organisasjoner og virksomheter, i dette tilfelle en kommune, har vanskelig for å endre retning til tross for at det er åpenbare ulemper forbundet med en framtid som følger det sporet man er inne i. Larvik har vært en sjøfart- og industriby som har satt dype spor. Vi skal være glade for- og verne om de sporene som kulturminner gir som inspirasjon for framtidig utvikling. Men vi skal ikke bruke fortidens dype spor som kompass og retningsvisere. Dersom alt går på skinner som man sier, er det ikke så farlig og la ting skje som det skjer, med en litt avventende holdning. Men når tidene skifter, da er det tid for å ranke ryggen, pusse dugget av vinduene og se ut – helst framover, og spørre seg: Hva nå? Forskning om stedsinnovasjon viser hva som kjennetegner steder som evner å utvikle seg brått i en ny og bedre retning. Det er ekstremt vanskelig å løfte seg ut av vanens spor ved bare å lage planer. Det er når noe brått skjer, ofte uventet – ikke sjeldent temmelig dramatisk, at det er anledning for å gjøre noe nytt; gjøre noe annerledes.

Det er et sterkt økende press på norske kommuner om å utvikle nye arbeidsplasser, å tiltrekke seg virksomheter, vinner kampen om kompetanse og investeringer, og tiltrekke seg folk. Kort sagt, å klatre på alle attraktivitetsindekser. Alle steder jobber med det, nesten ingen greier det. Det blir flikking og mindre korrigeringer langs spor som stedene allerede har fulgt lenge – en stiavhengighet.

Å komme ut av vanespor krever kraftanstrengelser. Det er vanskelig. Men av og til blir steder dyttet kraftig ut av posisjon, av eksterne hendelser eller påtrykk. Da gjelder det ha være klar. Evje opplevde det da Forsvaret tok med seg alle sine offiser-arbeidsplasser og soldatene, da de la ned Evjemoen. Seljord opplevde det da Vegvesenet bestemte seg for å legge E134 utenfor sentrum, veien som folk i Seljord mente var bygdas livsnerve. Bodø er midt i et dramatisk rykk med nedleggelse av Luftforsvarets flybase. Da gjelder det å benytte anledningen! Larvik har opplevde en langtekkelig og seig transformasjon over 20-30 år fra industriby, til… ja, til hva? Byen har ikke funnet sin nye rolle og identitet helt ennå. Og dessverre ligger vi litt bak skjema når det gjelder både den arbeidsplassveksten og befolkningsøkningen som det attraktive byer kjennetegnes av i statistikkene.

Men nå har vi altså en historisk mulighet. Det handler naturligvis om togtrasé og stasjonsplassering. Å følge fortidens spor, bokstavelig talt, å forsterke stiavhengigheten med en trasé i Indre havn vil være en kardinalbommert. Å skyve hele den enestående muligheten ut av byen, mot Elveveien, Bommestad eller andre satellitter, vil forsterke den spagatøvelsen byen altfor lenge har forsøkt seg med. Nå må vi ikke forsømme denne historiske muligheten. En trasé under Sentrum med stasjon i Kongegata er naturligvis dramatisk. Men det er altså ofte i dramatiske situasjoner byer finner nye spor. De dramatiske ulempene som enkelte frykter på kort sikt, helt sikkert med rette, vil kunne vendes til en dramatisk positiv stedsinnovasjon på lengre sikt.

Evje og Hornes kommune er en av Norges mest attraktive distriktskommuner, med et helt nytt arbeidsliv og vekst i befolkning, med flere arbeidsplasser på Evjemoen enn før Forsvaret dro, takket være kloke kollektive grep. Seljord fikk et oppsving med helt nye satsinger på handel, kultur og opplevelser etter at en person først sa; «hva om dette er vår mulighet?» Så begynte andre å se det han så, og etter hvert ble det en kollektiv dugnadsånd på tvers av sektorer, bransjer og kompetanser. Det ga resultater! Mer dramatisk; i den nederlandske byen Enschede gikk byens store industriforetak; en fyrverkerifabrikk bokstaveligtalt i lufta i 2003. Hvis vi ser forbi de dramatiske følgende av selve eksplosjonen og i stedet ser på hva som skjedde i ettertid, er bildet oppsiktsvekkende. Et bredt partnerskap hvor kommunen på ingen måte ble sittende med alle trådene, greide smått om senn å skape en helt ny by, langt mer attraktiv og vital enn det de la bak seg. Med bruk av en ny administrativ modell – gjennom samskaping.

Stedsinnovasjon er vanskelig. All innovasjon forutsetter en viss disrupsjon; en konstruktiv ødeleggelse. Det må ryddes plass til det nye, det kan ikke bare klattes oppå det eksisterende, slik Larvik har drevet sin byutvikling, med noen unntak. – Ja, innovasjon har noen uheldige virkninger. Men hvis de positive effektene på sikt vil være større, er det ikke bare lurt – det er en politisk forpliktelse å gripe slike anledninger. Carpe Diem, sa de gamle romerne; Grip dagen! En klisje, ni av ti ganger uttrykket brukes. Men en sjelden gang treffer det. Og sjeldent har det passet bedre å snu seg og speide langt bakover, bak våre egne vaner og stier med jernbanespor langs byens attraktive strandpromenade, og gripe til gammel antikk visdom. Samtidig må vi se framover over neste kommunestyreperiode, og neste deretter også. Langt fram. Vi dyttes vi ut av vanene våre av Bane NOR. La oss gripe den muligheten til å lage den Fjordbyen vi ønsker oss. Og la oss gjøre det som en dugnad med bruk av samskapende metoder og modeller. Ikke som et statlig tiltak, ikke engang som et kommunalt prosjekt. En kommune er ikke først og fremst en organisasjon, det er et sted. Det er på tide at vi utvikler det sammen!

Lars Ueland Kobro

Forsker

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags