Lyser folk fredløse

Av
DEL

LeserbrevDe senere ti-års rådende ideolog og politikk her til lands – nyliberalismen, med New Public Management og annen styggedom – er innført fra USA og Storbritannia. Vi kan trygt si at Margaret Thatcher (statsminister 1979-90) var jordmor og Ronald Reagan (president 1981-89) var jordfar for denne politikken. Selve farskapet kan tilskrives økonomene Friedrich August von Hayek (1899-1992, Nobels økonomipris i 1974) og Milton Friedman (1912-2006, Nobels økonomipris i 1976), mens det finnes en mengde mer eller mindre kjente surrogatmødre rundt om, blant andre konservative tankesmier.

«Barnet» gir seg gjerne ut for å være en rent faglig standardøkonom, ubesudlet av ideologi og politikk. Men det går blant annet ut på å: 1) fjerne offentlige reguleringer slik at tilbud av og etterspørsel etter varer og tjenester kan foregå i et marked under såkalt fri konkurranse; 2) justere pengemengden (publikums likviditet) i forhold til endringer i landets produksjon for å holde stabile priser og lav inflasjon; 3) redusere (marginal) skatten på høye inntekter; 4) redusere offentlige utgifter; 5) privatisere og selge statlige og kommunale virksomheter og eiendommer; 6) styre offentlig virksomheter som om de var private bedrifter med lønnsomhet som formål (for eksempel når sykehus blir lik en produksjonsbedrift med vareproduksjon og skiftarbeidere); og 7) ved å redusere fagforeningenes innflytelse.

Margaret Thatcher påsto at «There is no such thing as society», altså at samfunn ikke eksisterer. Derfor måtte de politiske løsningene på problemene rettes inn mot privatlivet og det enkelte individ, sett isolert – uten sammenheng med andre mennesker. Ronald Reagan hadde slagordet: «starve the beast»; «beistet» var offentlig forvaltning og velferdsordningene. Derfor måtte stat og kommuner settes i så stor gjeld at de ikke fikk råd til omfordeling og offentlig forbruk ut over det aller nødvendigste. Han utnyttet det poeng at pengene er «herreløse»; at det ikke er noen selvsagt sammenheng mellom pengebruken i dag og hvilke utgiftsposter som må skjæres ned i framtida. Dermed fikk han politikerne med på store skattelettelser uten samtidig redusert offentlig forbruk.

Men som Ruth Vatvedt Fjeld påpeker i «Norske bannord» (2018), var bannlysing i riktig gamle tider et vanlig middel for å straffe dem som brøt tabuer. Den som ble bannlyst måtte holde seg utenfor samfunnet (også mobbing kan innebære at offeret blir utstøtt fra flokken). Å bli bannlyst – eller lyst fredløs, som det også kaltes – var den strengeste straffen man kunne få, og sånn har det vært så langt tilbake som vi vet noe om det norske samfunnet. Den bannlyste hadde ikke rettsvern, men var fritt vilt. Det kan ikke ha vært greit å måtte klare seg selv uten støtte fra et fellesskap, fra flokken, slik samfunnet fungerte den gang.

Og det er langt fra greit i dag, når den politikken som føres – nyliberalismen, hvor individet ses uavhengig av flokken og fellesskapet – er en form for bannlysning, å gjøre menneskene fredløse og overlate flest mulig av fellesskapets oppgaver og verdier til det private og markedet, på bekostning av noen av samfunnets viktigste institusjoner, stat og kommune.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags