Regimer som opererer rett ved Europas utkant har sett som en av sine viktige oppgaver å eliminere tidligere sivilisasjoners kunst- og kulturuttrykk. Antikke romerske statuer, ruiner som representer vår kulturs tilblivelse og andre umistelige historiske gjenstander er allerede borte – knust av slegger og bulldosere.

Kulturuttrykkene fra tidligere tider inspirerer til både glede og lærdom – det være seg fysiske objekter eller direkte overførte kunnskaper og ferdigheter.

Kulturhistoriske bygninger og gjenstander står i fare for ødeleggelse dersom man ikke verner dem mot hærverk, tyveri og slitasje. Skjer slikt i vårt land, vil man ofte oppnå god pressedekning og allmenn enighet om at Nidarosdomen, stavkirkene, tungtvannsanlegget på Vemork, bebyggelsen på Røros osv. må bevares for de kommende generasjoner.

Kultur overført fra munn til øre, fra generasjon til generasjon, får derimot ikke alltid den samme oppmerksomhet. Det er fullt mulig å fjerne mangehundreårige ubrutte kulturtradisjoner gjennom litt kulturperifere prosesser og dermed unngå offentlig indignasjon.

Slik er det nå fatt med Forsvarets musikk. Man risikerer nå nok en gang at en av Europas eldste orkestermusikktradisjoner forsvinner ut som barnet med badevannet - i en prosess som egentlig ikke dreier seg om kultur, men om å samle nok ressurser til det nødvendige forsvar av vårt lands suverenitet.

Det kan synes paradoksalt - men den største arbeidsgiveren for norske musikere i 2015 er et trossamfunn og den nest største er våre væpnede styrker. Både i Den norske kirke og i Forsvaret har man tradisjoner flere hundre år tilbake i tid for å bruke levende musikk til sine respektive messer og seremonier. Til disse formål har man ansatt profesjonelle aktører.

Allerede på 1600-tallet ble det ansatt yrkesmusikere i Halden, den gang Fredrikshald, i forbindelse med Forsvarets virksomhet. Inntil 2003 fantes det 7 profesjonelle militærkorps i Norge – det var virksomhet i Horten, Halden, Oslo, Kristiansand, Bergen, Trondheim og Harstad. To av korpsene ble så nedlagt i Forsvarets regi - og dersom man tar konsulentselskapet McKinsey til følge, skal nå enda to av korpsene forsvinne fra distriktene.

De norske profesjonelle militærkorpsene er små veldrevne ensembler som produserer parader og seremoniell musikk for Forsvaret, ved siden av en lang rekke sivile produksjoner. Få, om noen andre, kulturinstitusjoner løser så mange kunstneriske oppdrag for en så lav stykkpris som Forvarets musikk. At hvert ensemble i løpet av ett år leverer 150 produksjoner er ikke unormalt. I så måte er man et eksempel til etterfølgelse for effektivisering av vårt lands offentlige forvaltning.

I våre norske kulturskoler arbeider vi også med overføring av immaterielle kulturverdier. Våre barn og unge skal oppnå ferdigheter og få impulser fra håndverk som er mange hundre år gammelt - paret med dagens dynamiske og internasjonale utveksling av kulturimpulser.

De fleste av våre elever oppnår en kontakt med et kunstfaglig håndverk slik at man kan glede seg over - og ha kvalifiserte meninger om - de mange kulturimpulser man blir bombardert med i løpet av et døgn, det være seg fra TV, radio, YouTube, Spotify eller på en lokal kulturscene. Mange av våre elever vil også få en livslang hobby og delta i det frivillige kulturlivet - og noen elever vil også ha yrkesmessige ambisjoner innenfor sitt kunstfaglige fagfelt. Her er antall arbeidsplasser få - og stadig synkende - i et økonomisk kriserammet Europa.

Det finnes ikke mange profesjonelle kunstneriske ensembler mellom Oslo og Kristiansand. Innenfor musikkfeltet finnes det ett: Dette befinner seg i Horten og heter Kongelige norske marines musikkorps, også kjent som Marinemusikken.

Helt siden 1820 har dette eminente ensemblet vært land og strand rundt og spredt både glede og høyverdig kultur. Som Terje Mosnes i Dagbladet skrev etter en konsert med Marinemusikken på Kongsberg jazzfestival i 2008: Det er mye kriseprat rundt det norske forsvaret, men hadde resten av det fungert like presist, offensivt og samspilt som Marinemusikken, ville Norge vært en militær stormakt.

De 43 kulturskolekommunene i Buskerud, Telemark og Vestfold er stolte av «sitt» militærkorps og ønsker det ikke fjernet, hverken av bulldosere eller bisetninger i konsulentrapporter. Vi ønsker ikke Marinemusikken som en CD på et museum - men som et spill levende ensemble som fortsatt kan levere oss fyrverkerikonserter, arbeidsplasser og bidra til utvikling av kulturarven i våre tre fylker, ja, i hele landet.