Når det bygges fra toppen

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

MeningerKommunestyret vedtok sist uke at et foreslått kommunalt tilskudd til prosjekt Poesihovedstad og dermed også Poesifestivalen for neste år på 1,5 millioner må reduseres til 500.000 kroner. Hvis man finner dekning for det når strategidokument og budsjett skal behandles før jul.

Et slikt vedtak betyr i realiteten farvel til den en gang vedtatte målsettingen om at Larvik skulle bli Poesihovedstad i Norge. For jeg har verken tro på at en nedskalert festival blir en suksess, ei heller at det står frivillige lag, organisasjoner eller nok enkeltpersoner i kø for å være med på å bære det videre.

Signalene fra tidligere samarbeidspartnere som Vestfold fylkeskommune og Fylkesbiblioteket, som har vært tungt med så langt, er entydige. Nå har Larvik fått nok «fødselshjelp». Framover må det være kommunen som tar grep. Og ikke minst – regninga.

Og den blir fort på mer enn den halve millionen som nå kan ligge i potten. I år var det utgiftene for selve arrangementet. I realiteten, når en regner inn hva som er gått med i arbeid av lønnede personer til rigging og forberedelser, kan man lett doble beløpet.

En av de største utfordringene når det gjelder både poesifestival og drøm om poesihovedstad, tror jeg ligger i et manglende og grunnleggende engasjement fra dedikerte folk. Ikke så at det har manglet på applaus og gode ord. Slikt er imidlertid enkelt å gi. Betydelig lenger inne sitter det å rekke opp handa og melde seg til innsats.

For hvis en skreller bort nettopp klapp og kyt, flinke forfattere, vakker og sterk poesi, nære møter med spesielle mennesker, så mangler Larviks poesisatsing én vesentlig ting. Ekte entusiasme. Den indre gløden som gjør at man går fra ord til handling.

Så kom da heller ikke ideen om at Larvik skulle jobbe for å bli Poesihovedstad i Norge fra lokale pådrivere, men fra fylkeskommunen. Dog med bakgrunn i den allerede etablerte Poesiparken og kommunens historie og røtter til poesien. I den strategiske kulturplanen på fylkesnivå tilbake i 2015 ble det vedtatt.

Ideen fikk god respons av et samlet lokalpolitisk miljø, bortsett fra Venstre og Hallstein Bast. Han valgte sterke ord da han karakteriserte initiativet. Både når det gjaldt kvalitet på flere valgte ord i Poesiparkens installasjoner, og på selve ideen om poesihovedstad. Han uttalte blant annet: «På nåværende tidspunkt vil det være svært ufortjent. Det er veldig fint med ambisjoner i den retningen, men av og til står ambisjon og realisme altfor fjernt fra hverandre. Vi er ikke der nå, i hvert fall. Poenget mitt er at det er ikke nok å pynte opp byen hvis det ikke springer ut av en omfattende interesse for poesi. Jeg oppfatter det ikke som at det er lyrikk og poesi som nødvendigvis står aller fremst hos Larviks befolkning i dag.»

Det er åpenbart at Bast hadde mye rett i det han sa om grunnlaget for å etablere en poesihovedstad.

Jeg er derimot langt fra enig i hans karakteristikker av Poesiparken. Den står fortsatt støtt på egne bein, og får velfortjente bidrag fra både næringsliv og det offentlige.

Så er det da også to vesentlige forskjeller på Poesiparken og Poesihovedstad/Poesifestivalen.

Engasjement og folkelighet.

Poesiparken er på mange måter blitt allemannseie. Det er flere tusen som har stoppet opp ved de over 50 installasjonene. Så lenge du vandrer i Larvik, kan du ikke unngå det. Det er blitt gode hverdagsopplevelser for så mange.

Arrangementene i regi av Poesifestivalen var faglig sett spennende, og det ble skapt sterke møter og flotte stunder. Det var lite å si på programmet og forfattere og andre som kom på scenene, men det ble aldri bred appell i byen. Nå var neppe dét hovedmålet for festivalen, men det sier noe om hvor dypt et engasjement stikker.

Ideen om å benytte og utnytte Larviks linker til poesien som en identitetsbygger for kommunen, er god. Men tre år med forsøk viser at det er krevende. Og at det ikke er nok med offentlige midler. Det trengs også ekte entusiasme, både blant ildsjeler og kommunens egne folk. Og mens Poesiparken har hatt pådrivere i form av Louis Jacoby, Knut Hjalmar Gulliksen og mange flere, og etablert sin egen Venneforening, så har det manglet i prosjekt Poesihovedstad.

Det har neppe vært et sterkt nok trykk og løft nedenfra. Som vi har sett i for eksempel Larvik Gitarfestival og gjenreisingen av Tollerodden. Der har brennende engasjement fra entusiaster over år bygd noe med en solid grunnmur. Poesisatsingen, med unntak av Poesiparken, har for mye vært bygd fra toppen.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags