I disse valgkamptider: Det er et poeng å få frem forskjellene. Om vi ser bort fra særinteresse- og de rene marginale utgiftspartiene som egentlig ikke er styringspartier, står vi igjen med tre: Ap, Høyre og Frp.

Det siste har vel egentlig ikke noe ideologisk plattform, bortsett fra liberalisme. De vil gjerne fremstå som veldig folkelige, men faller for fristelsen til å lansere populistiske idéer som høres fine ut, men som ikke nødvendigvis er gjennomførbare i praksis.

Da står vi igjen med Arbeiderpartiet og Høyre. Begge sosialdemokratiske partier iht. ideologisk plattform, men med en distingvert forskjell: Arbeiderpartiet vil i motsetning til Høyre ikke akseptere enkeltmenneskets behov for å være herre eget liv og å selv kunne velge. De vil absolutt bestemme over enkelmennesket og ta fra oss retten til å styre over egne liv.

Dette betyr i praksis, har det vist seg, at Arbeiderpartiet stemmer nei til utvikling og fremskritt og nærer opp under en fremtidsfrykt. I steden for å akseptere og å omfavne utvikling, ja rett og slett la den skje, er det arbeiderpartiets holdning at man kan bremse og hindre at utvikling skjer.

De tror at det er vedtak og detaljkontroll som skaper verden.

Slik vil Høyre ikke ha det. Vi vil ha egne valgmuligheter og skjønner at fremiden ikke vedtas, den skapes.