Åge Foldvik: Samarbeid er viktigere enn konkurranse

Av
DEL

LeserbrevHøyresiden går inn for at det skal foregå konkurranse om og innen nærmest enhver type offentlig aktivitet. Blant annet vil de at offentlige velferdstjenester skal settes ut på anbud, som det kan konkurreres om.

Den mest ekstreme form for konkurranse som finnes, er kriger og andre væpnede konflikter, hvor de med de største menneskelige og økonomiske ressurser gjerne vinner til slutt. Slik er det også med konkurranser generelt.

Konkurranse er ingen universalløsning, snarere tvert om. Ofte virker samarbeid langt bedre. I flyets barndom var det svært risikabelt å fly, mange ulykker og drepte, noe man ville unngå. Derfor ble det gjennom Chicago-konvensjonen fra 1944, inngått et samarbeid hvor de forskjellige landene ble enige om å dele opplysninger med hverandre, slik at de raskt kunne lære av hverandres feil. Alle flystyrter og ulykker i forbindelse med kommersielle passasjerfly skulle undersøkes og rapporteres, risikofaktorer identifiseres, med innføring av forbedrede sikkerhetsprosedyrer over hele verden. Senere er antall drepte i flyulykker så kraftig redusert at flytrafikken er blitt en svært sikker form for persontransport. Dette ville ikke vært mulig dersom alle bare skulle konkurrere med hverandre og holde all kunnskap for seg selv.

Slikt samarbeid er også en avgjørende forutsetning for å få til en bærekraftig utvikling, med reduserte klimautslipp, bevaring av naturmiljøer og sikring av biologisk mangfold, slik at menneskene fortsatt kan ha en framtid på denne kloden.

Høyresidens ønske om konkurranse henger sammen med deres økonomiske syn, som bygger på en foreldet økonomisk tankegang fra 1700-1800-tallet, ikke minst Adam Smith (1723-90). Han påsto at: ”Han (mennesket) etterstrever kun egen vinning, og han ledes, som i så mange andre tilfeller, av en "usynlig hånd" til å tjene et formål som ikke har vært noen del av hans hensikt. Ikke heller er det alltid til samfunnets ulempe at dette ikke har vært noen del av hans ansvar. Gjennom egennytten tjener han ofte samfunnet mer enn når han virkelig etterstrever dette. Jeg kjenner ikke til at særskilt mye godt noensinne har kommet ut av de som driver handel til samfunnets gagn.” (Nasjonenes velstand). Smith mente at når hver enkelt handlet ut fra sin egeninteresse og hadde økonomisk handlefrihet, ville konkurransen som en ”usynlig hånd” lede utviklingen mot en harmonisk tilstand til det beste for alle, uten at han underbygde dette med særlige argumentasjon eller empiri. Dette er likevel regnet som god økonomisk lære helt opp til vår tid.

Men som man ser, har Smith og høyresiden valgt ut bare én enkelt menneskelig egenskap som forutsetning for alle økonomisk handlinger, og dertil en av de minst sympatiske, nemlig egennytten eller egoismen. Man ser helt bort fra andre og mer positive menneskelige egenskaper som altruismen eller uselviskheten, empati og rettferdighetssans. Uten slike egenskaper som uselvisk atferd, solidaritet og empati, ville intet menneskebarn kunnet leve opp.

Høyresidens negative menneskesyn preger deres politikk, noe vi ser ikke minst i behandlingen av ”de som sliter” i samfunnet. Her er det tydeligvis ”pisken” som gjelder, mens de rike etter deres syn stimuleres best med ”gulrøtter”. Det burde være opplagt for de fleste at et slikt negativt menneskesyn – egoismen – har lite med offentlige velferdstilbud å gjøre. Her er det empatien, solidariteten og uselviskheten som bør råde.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags