Et hav av muligheter

Av
DEL

MeningerKlimakostnadene øker for hver dag vi ikke gjør nok for å snu utviklingen. Problemet er løsbart, men vi må bruke mange og sterke virkemidler. Noen vil smerte, andre ikke, men alle ideer må vurderes. Jo tidligere vi handler, desto lettere slipper vi unna.

Den industrielle revolusjon skapte behov for varmeenergi til å drive dampmaskiner i fabrikker, skip og tog. På 1900-tallet oppstod et behov for stadig mer elektrisk energi. Globaliseringen førte til gradvis avindustrialisering i den vestlige verden, med tilsvarende industrialisering i lavkostland. Mye av energibehovet til produksjon av el og varme dekkes fra fossile kilder: Brunkull, råolje, naturgass.

Globaliseringen flyttet mye vareproduksjon til fjerne verdensdeler med lavt kostnadsnivå, men til en veldig klimakostnad. Amerikanere løper på joggesko produsert i Asia, norsk laks flys jorda rundt for å bli bearbeidet rimelig for europeiske forbrukere. Avanserte transportsystemer flytter varer i høyt tempo fra produsent til forbrukere – på et annet kontinent.

Klimaet tåler ikke globalisering! Det unødvendig høye forbruket av bunkers og drivstoff skader klimaet, samtidig som forsyningssårbarheten øker. Utviklingen er ikke bærekraftig, vi må endre atferd, raskt og kraftfullt. Behovet for elektrisk energi må stabiliseres, energiforbruket må reduseres, bærekraftige energikilder må erstatte fossile. Atomkraft er en trygg måte å produsere elektrisitet på, sol-, vind- og vannkraft kan med små miljøavtrykk redusere fossile utslipp, bruken av brunkull må stanses raskest mulig.

Tankespinn og løse ideer trengs, her er én: Hvis skip ikke fikk gå hurtigere enn 12 knop, fly ikke fikk fly mer enn 500 km/t og biler ikke fikk kjøre raskere enn 100 km/t, ville forbruket av fossilt drivstoff synke dramatisk. Våre reisemål ville endres, valg av fremkomstmidler også. Produksjonen av varer måtte flyttes nærmere forbrukerne, slik at transportavstand og leveringstid kunne holdes nede. Skip måtte bygges annerledes og flytyper tilpasses nye rammevilkår. Tog og buss ville bli mer fordelaktige forbrukervalg. Blir vi lykkeligere av å feire påsken i Thailand? Kan vi dekke våre behov på eget kontinent?

Deglobalisering blir nødvendig, det vil kreve endring hos næringsliv og forbrukere. Disrupsjon og nedbygging av klimaskadelige strukturer og systemer må skje, ny industri må bygges nærmere forbrukerne. Nærheten vil gi bedre samarbeid på det enkelte kontinent. USA vil finne det klokt å bistå naboer i stedet for å stenge grensene. China kunne utvikle markedene i Asia, og Afrika ville bli et kontinent med enorm vekst og bred fremgang. Hvis naboer ble positivt avhengige av hverandre kunne vi tenke globalt og handle kontinentalt og lokalt. Kunnskapen ville vandre fritt, selv om varer og mennesker transporteres kortere enn før.

Fremsynte og modige politikere og næringslivsfolk må ta beslutninger for å sikre vår trygge fremtid. Å sette ny kurs er et politisk ansvar, de økonomiske ressurser som trengs vil strømme til når målet og veien blir tydeligere. Mange politikere foretrekker å gå midt i den flokken de skal lede, få tør å ta synlig ledelse. Politisk unnfallenhet i krisetider kan kreve private initiativ.

Verdenshavets Hovedkontorer er et privat initiativ som ønsker å sette tydelige spor. Et stort antall forskere og andre kompetansemiljø skal jobbe mot felles mål med interesse for havet og fremtiden. Slik arbeid må gis tydelig retning og mål, slik at resultatene kommer der og når vi trenger dem. Gode og dårlige ideer vil dukke opp på veien. Alle må vurderes, mange forkastes, de beste foredles. De nødvendige endringene kommer når retning er satt og ressurser er blitt tilgjengelige.

Klimasaken er for viktig til at den kan bli borte i byråkrati og tilfeldige kontorfaciliteter. Det dreier seg om den viktigste sak vår generasjon har fått i fanget. Vi kan ikke overlate krisen til neste generasjon, det blir for sent. Det trengs symbol og synlighet, det skal ikke være mulig å gjemme eller glemme de enorme utfordringer som vi må finne løsninger på. Det trengs et fyrtårn og en samling av alle gode krefter.

Mange ønsker en satsing i sin kommune. Innbyggere, næringsliv og hele regionen ville få fordel av en slik kraftfull lokalisering. Ringvirkningene ville bli større enn kjernevirksomheten, krefter ville søke sammen og finne bedre løsninger. Noen ønsker fyrtårnet i Larvik, med utsikt til hav og hei, i Thor Heyerdahls hjemby. Han var bekymret for havet allerede under sine første ferder. Siden da har to generasjoner over hele verden bidratt til ytterligere forverring av miljø og klima. Vi kan la Larvik gi sitt bidrag til en bedring av klimaet ved å ønske World Ocean Headquarters velkommen, med hjerte, ord og handling! Vår generasjon og vår kommune kan bidra til å utvikle verden i riktig retning, la oss sammen gripe muligheten med begge hender!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags